![]() |
| Bildekilde: Lydbokforlaget |
Henrik Ibsen (1828-1906) er en av våre mest kjente forfattere, og en mann som de fleste norske mennesker har et forhold til - vi veit i alle fall hvem fyren var og har en viss idé om hva han holdt på med. Og som bokelsker og bokblogger skulle det bare mangle at en ikke av og til tok seg en tur bakover til de gamle klassikerne og leste nettopp litt Ibsen. Men da det er en smule vanskelig å kombinere lesing med å kjøre bil, valgte jeg for første gang Ibsen på lydbok.
Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til å begynne med. Skuespillet Kongsemnerne blei opprinnelig utgitt 31. oktober 1863 og hadde premiere 17. januar året etter på Christiania Theater med Ibsen sjøl som regissør. Men selve handlinga er lagt gode seks hundre år tilbake i tid. Kunne et slikt sprik i tid overkommes, og hadde Ibsen klart å gjøre handlinga interessant? I tillegg må en ta med i beregninga at innspillinga gjort av NRK Radioteatret er fra 1979 - altså ganske lenge etter at Ibsen skreiv sitt historiske skuespill. Jeg var spent på om de for eksempel hadde tatt noen litt for moderne grep i dramatiseringa, slik at det hele ikke ville fungere særlig godt. Og ikke minst - hvordan ville ei såpass gammel innspilling tåle tidas tann? Ville det virke oppstylta og stivt på meg i dag?
Disse spørsmåla vil jeg vende tilbake til. Først litt om bakgrunnen for stykket: Vi befinner oss i høymiddelalderen, og det å ta kongsnavn er mang en manns største interesse. Det har for lengst gått inflasjon i å kalle seg kongssønn, og tronpretendentene er alt for mange, noe som gjør det nødvendig med harde tester og enda hardere straffer for dem som feiler. Men så kommer Inga fra Varteig. Hun bærer jernbyrd, og etterpå er håndflatene like hvite og mjuke som før. Slikt kan ikke være annet enn et tegn fra Gud, på at hennes sønn, Håkon Håkonsson (1204-1263), er den rette kongen, sjøl om han dessverre er uektefødt.
Før dette er Håkon allerede anerkjent som sønn av Håkon III Sverresson (ca. 1182-1204) av hans etterfølger, kong Inge Bårdsson (1185-1217), og han er tatt til konge av birkebeinerne på Øyrating i 1217. Men kirka trenger klare bevis for å støtte ett kongsemne foran et annet, og med den plettfrie jernbyrden blir Håkon Håkonsson det naturlige - det eneste mulige valget. Kirka og baglerne ville gjerne praktisere primo genitur, der den eldste ektefødte sønnen arver krone og kongemakt, men i et så ustabilt politisk klima som Norge var fram til og med Håkons kroning i 1247, er det nesten umulig. Dessuten, i følge historiker Sverre Bagge (f. 1942), er så å si alle norske konger fram til 1263 og Håkons rettmessige etterfølger Magnus Lagabøte (1238-1280), født utafor ekteskap.
Men den unge kong Håkon sitter ikke særlig trygt. Han har nemlig en sterk konkurrent i jarlen, Skule Bårdsson (1189-1240), han som har vært formynder og forvalter av riket til Håkon sjøl blir gammel nok til å styre, og til han endelig, i 1223, får kirkas støtte. Skule opplevde å bli totalt forbigått som kongsemne når broren hans, kong Inge, døde, og synes det er grusomt at en unggutt er konge i navnet, en uektefødt unggutt, en fyr som Håkon Håkonsson, som deler kongemakta med han, jarlen, og som attpåtil gifter seg med dattera hans, Margrete Skulesdatter (1208-1270), som en del av en maktpolitisk avtale med jarlen. Dette skaper i stor grad tematikken og dramatikken i Kongsemnerne.
I tillegg til at NRKs dramatisering følger Håkon og Skule tett, er det også en tredjeperson med i det politiske spillet. Nikolas Arnessøn (1150-1225), bispen i Oslo og sjef for baglerne, er litt av en edderkopp, der han trekker i tråder, manipulerer og spiller på motsetninger. Her har Ibsen mest sannsynlig latt fantasien legge til detaljer, for som det presiseres i heftet som følger med lydboka, fins det ikke sikkert historisk belegg for at biskopen var en slik maktmann. Men det vi faktisk veit, er at han var en av dem som ville ta livet av den nyfødte kongssønnen i 1204-1205, og at han sjøl kunne fremme krav på trona som sønn av kong Harald Gilles enke Ingrid. Uten at Ibsen tematiserer dette i det hele tatt, skaper bispen i alle fall en svært spennende dynamikk i stykket. Kongen vil hevde sin rett, det vil jarlen også. Men biskopen sniker rundt, og en veit aldri hvor en har han eller hvem han egentlig støtter, sjøl om han tilsynelatende er på Håkons side.
Det er flere kvinner med i stykket også, i roller som mor, datter, kone og så videre, og de observerer ofte hva som skjer, for eksempel under kongevalget i første episode. Men det er mannfolka som har de bærende og mest aktive rollene i Kongsemnerne. De får vise seg fram både i monologer og dialoger, og særlig blir det spennende når bispen ligger for døden med en hemmelighet som betyr alt for jarlen. Har brevet kommet? Hvor er det? Hva står det? Biskopen klarer ikke å lese lenger. Stoler han nok på noen andre til å betro seg til dem, eller vil han gi brevet fra seg, ulest, totalt uviss på utfallet? Kongen er uvitende om alt dette, mens bispen vipper att og fram mellom hva som er riktig å gjøre. Samtidig blir jarlen mer og mer desperat, ja, nesten besatt av å få tak i brevet. Løsninga på det hele er genial, og på samme tid en katalysator for videre handling. Jeg skal ikke skrive stort mer om hvordan det hele går - det veit vel uansett de fleste som kjenner historia.
Radioteatrets versjon av stykket er inndelt i fem episoder som hver tar for seg en intens og viktig del av maktstriden mellom de tre mannfolka Håkon, Skule og Nikolas. Vi følger dem fra jernbyrden i Bergen i 1218 og går via mange konfrontasjoner og maktkamper før vi kommer til det store oppgjøret i Nidaros i 1240. Håkon Håkonsson spilles av Bentein Baardson (f. 1953), Skule jarl, seinere hertug Skule, spilles av Knut Risan (1930-2011), og Bjarne Andersen (1909-1982) har rolla som biskopen. De gjør det svært godt, alle tre, og har gode, klangfulle stemmer med mye kraft, liv, nødvendige nyanser og følsomme uttrykk. Men det er helheten, ensemblet, som gjør stykket imponerende.
Tematikken, maktkamp og maktbegjær, er i aller høyeste grad fortsatt relevant i dag. Bare se på hvordan de politiske partiene posisjonerer seg, spiller hverandre ut, angriper og forsvarer, nærmest etter tur. Det betyr at Ibsen har klart å gjøre handlinga aktuell (sjøl om jeg finner handlinga i stykket mye mer spennende enn dagens politikk). Mest sannsynlig var stykket nokså aktuelt i Ibsens samtid også, sjøl om de tydelige politiske fraksjonene, slik vi kjenner dem i dag, mangla i 1863. Men det var klart det var sosiale grupperinger med en tydelig politisk agenda da også. At innspillinga var fra 1979 tenkte jeg ikke på i det hele tatt. Språket var av og til litt tilårskomment, men det var med på å skape rett stemning. Når handlinga først er lagt til høymellomalderen, kan ikke skuespillerne bruke svært tydelige moderne sosiolekter eller sjargonger, det sier seg nesten sjøl. Heldigvis har instruktør og tilretteleggere (Bleness og Nilsen) funnet det som virker å være en god balanse mellom den opphavelige sceneteksten og en tradisjonell radiodramatisering.
Det er faktisk en veldig flott dramatisering, som er imponerende visuell, og det bare med stemmer, lyder og noe musikk. Det kommer nok litt an på innlevelsesevnen til den som lytter, men det er vanskelig å ikke bli grepet av alvoret, å ikke se alt som står på spill for kongen som politisk aktør og Norge som nasjon hvis en ny borgerkrigsperiode bryter ut. Men så har også Ibsen de aller beste forutsetningene. Stykket er lagt til ei spennende brytningstid politisk sett, det er en svært skummel hovedkonflikt som spilles ut, og hadde jarlen fått det som han ville, hadde nok norgeshistoria vært ganske annerledes. Det mest interessante for meg, og kanskje for andre som kjenner historia, er de etiske spørsmåla som reises underveis. Bispen har sine, jarlen har atter andre. Den eneste som ikke tviler, er kongen. Sånn sett er han litt endimensjonal. Men han har sin utvikling, han også, i forhold til Margrete og med tanke på hans visjon for Norge. Norge har lenge vært ett rike, sier han, men nå skal det bli ett folk. Det krever at han går lenger enn noen annen konge.
Oppbygninga av konflikten er gjort mesterlig, komposisjonen er tett og stram. Enkelte scener er rørende, noen replikker er morsomme. Men det er tragedien som dominerer. For sjøl om det går bra med vår helt, er det mye som går fryktelig dårlig. Det som mangler for at tragedien skal være komplett sett med antikke øyne, er plasseringa av renselsen, katharsis. Det er alltid helten som skal gjennomgå den, og det er derfor han er og blir vår helt, fordi han våkner opp, erkjenner problemene og gjør det rette. Men her er det antagonistene som går igjennom renselsen. Det er et fascinerende og noe uventa grep, men det fungerer bra. Slik sett kan en si at Ibsen, gjennom stykkets interne logikk, legitimerer Håkon Håkonssons gudegitte kongemakt. Noe som utvilsomt må ha passa svært bra i nasjonalromantikken som epoke og nasjonsbyggingsprosessen som politisk prosjekt.
Kongsemnerne er ikke så intens og nær å lytte til som for eksempel
Vertshuset Jamaica, men slik er det når en rullerer på tre hovedpersoner istedet for én, og helt bevisst gjør plass til en polyfoni av stemmer som alle skal komme med sitt. Dette til tross, Ibsens historiske drama er mye mer helstøpt enn den underholdende kriminalfortellinga til Daphne du Maurier, og blir nok værende lenger i minnet fordi innholdet er så viktig, og fordi ei scene som biskopens dødskamp til munkenes gregorianske sang ikke akkurat er hverdagskost. Her er det mening og emosjonell berøring i flere lag, noe som er viktig for en varig leser- eller lytteropplevelse. Hør den, du også, og kjenn sjøl.
...
(Blogginnlegget er hentet fra
Boktanker)
For de som er ekstra historieinteresserte, kan jeg også anbefale Stortingets nettsider som omhandler 
...
(Blogginnlegget er hentet fra 
...
(Blogginnlegget er hentet fra 
