Lesesirkel 1001-bøker: Dommeren og hans bøddel av Friedrich Dürrenmatt

 Dette innlegget vil inneholde en og annen spoiler, bare så du er advart.

Dette innlegget skriver jeg to dager før det skal publiseres i lesesirkelen til Lines Bibliotek! Det må jeg virkelig bare skryte av, for jeg gjør nesten aldri noe før tiden. Da snakker vi jo ikke noe om hvor tynn boken var, og hvor kort tid jeg brukte på å lese den. Det har selvsagt ingenting med saken å gjøre...

Jeg har altså lest god gammel krim fra 50-tallets Sveits. Forfatter er Friedrich Dürrenmatt, boken heter på norsk Dommeren og hans bøddel. Den er endel av de bøkene som påstås at man må lese før man dør, men helt i begynnelsen spurte jeg meg det det store spørsmålet: hvorfor må jeg lese denne boken sa du?

Boken starter med at kriminalassisten Schmied blir funnet død i sin bil, skutt. Kommissær Bärlach blir satt på saken. En tilsynelatende treg og avslappet politimann som ikke har noen planer om å løfte altfor mange fingre i saken. Har ber derfor om assistanse fra Tschanz, en politimann som for tiden er på ferie. Tschanz får beskjed av Bärlach at sistnevnte er ganske sikker på at han vet hvem morderen er, men at han ikke vil fortelle dette videre. Tschanz skal utføre sine undersøkelser, og så vil tiden vise om mistankene er korrekte...

Som jeg nevnte i et par avsnitt over,så startet jeg boken med et stort gjesp. Jeg skrev flittig notater i om grøssende antikvariate behandlinger av åstedet (greit nok at CSI var fjern fremtid, men allikevel), Barläch virket som en meget gammel tulling som tydeligvis moret seg over å la døren stå ulåst for så å se om noe ble stjålet. Jeg trøstet meg med at jeg kun hadde 114 sider med lesing, og om jeg var flink pike ville dette være over. Men, så skjedde det plutselig noe. En liten hentydning til at alt ikke så ikke var helt slik det kunne virke som, gamle Herr Barläch var kanskje ikke helt den han ga uttrykk for. Her var det en eller annen ugle i mosen!

Bärlach blir angrepet av en søt liten vovve.... Eller rettere sagt et morderisk vesen med tenner som et rovdyr (noe jeg strengt tatt trodde alle hunder hadde, men...). Tschanz skyter hunden, som eies av Gastmann, en mann som viser seg å ha en meget sentral plass i historien. Når Bärlach så kommer han hjem, fjerner han beskyttelsen fra armen! Så med andre ord, han visste han ville bli angrepet. For alle som har møtt en boerboel (syd-afrikansk mastiff), så vet man at det skal litt guts til for å frivillig la seg angripe. Ikke noe galt om hunderasen, men den er stor og en dytkig vakthund! Fra den hendelsen satt jeg meg opp og pløyde gjennom boken på kort tid, og jeg var solgt. Det visste seg tilslutt hvor lite av denne scenen som var overlatt til tilfeldighetene.

Jeg har aldri lagt skjul på at meg og krim ikke har vært et knirkefritt bekjentskap. Dette var heldigvis en krimbok etter min smak. Jeg elsker det når alle de små detaljene som man først fnyser av, viser seg å ha en meget viktig og finurlig plass i historien. Jeg elsker skjulte agendaer når de er vel gjennomført. Jeg elsker overraskelser som er logiske og ikke bare lettvinte. Da jeg var ferdig med boken var min første tanke: Det krever litt å bli en god forfatter, om målet er å skrive så vel gjennomførte bøker som dette!

Det skal jo også være et moralsk budskap om rett og galt her. Men, skal jeg være helt ærlig, så ble jeg så oppslukt av historien da den først fanget meg, at jeg ikke hadde tid til å tenke så mye på det. Jeg var mer opptatt av å fange en morder og finne mer ut av hva Bärlach holdt på meg! Muligens har man blitt såpass blasert av de bøkene man har lest, at man ikke lenger bryr seg så veldig. Gastmann og Bärlach har nemlig en fortid. De har inngått et veddemål om at Gastmann skulle kunne utføre en kriminell handling foran Bärlach og komme unna med det. Her er den klassiske gode mot det onde, forbrytelse og straff. Jeg innså bare ikke det før etterpå, og det er ikke minnet jeg sitter igjen med i ettertid.

For deg som kan tysk og har lest boken: Her er en litt anderledes filmatisering av slutten. Beklager, jeg kunne ikke dy meg...

Avslutningsvis vil jeg si at det er synd at slike små perler skal sitte gjemt på et og annet bibliotek der ute. Jeg har kjøpt en bok til av Dürrenmatt, Uhellet, men den har også gått ut av salg. Det er slike bøker som bør snike seg inn i et hvilket som helst hjemmebibliotek og som man kan sette av et par timer og lese. Det er litt deilig med forfattere som får frem så mye på så få sider.Her er det ikke mye unødig svada og sidefyll. Jeg føler ikke at jeg har lest en kort historie, jeg fikk minst like mye ut av denne, som fra en bok på 3-400 sider. En mesterlig liten bok som jeg anbefaler på det sterkeste!

Utgitt: 1961

Forlag: H. Aschehoug & co.

Oversetter: Kaare Lervik

Sideantall: 114 sider (innbundet)

Originaltittel: Der Richter und sein Henker (1952)

Kilder: Lånt på biblioteket.