Quantcast
Channel: Privatblogger – Norske bokblogger
Viewing all 16995 articles
Browse latest View live
↧

Boklege ultimatum

April 10, 2015, 8:56 am
$
0
0
Hei og god fredag ettermiddag! Lørdag og søndag er framføre oss, og om du som meg har fri i helga utan spesielle planer så er det ei gullgruve. Eg håper å få lest mest mogleg i House of the Seven Gables og muligens byrje på Jhumpa Lahiris Interpreter of Maladies/Lidelsens tolk som eg skal lese saman med Beathe i april. Blir det hagevér så fortset eg med The House of Mirth på lydbok.

Over til overskrifta. Rikke på den danske bloggen Paperback Castles skreiv om ein videotag på Youtube som heiter Would You Rather, og det er ei rekke spørsmål som eg syns var fine. Here we go!


Vil du helst ...

* utelukkende lese trilogier eller lese enkeltståande bøker?
Eg har eit meget godt forhold til Nora Roberts maaaange trilogier, og elsker igrunnen å få vite meir om karakterene over lengre tid (det gjelder og film vs serie), men eit liv utan Jane Eyre, Persuasion, North and South og utallige andre flotte enkeltståande bøker er ubegripelig. Derfor vel eg enkeltståande bøker.

* utelukkende lese bøker av mannlege eller kvinnelege forfattere?
Vanskeleg spørsmål då eg ikkje heilt veit kor stor skilnaden er på kor mange eg les av kvart kjønn, så eg vel å behalde begge forfatterkjønn.

* utelukkende kjøpe bøker i fysisk bokhandel eller nettbokhandel?
Eg vil behalde den fysiske bokhandelen i framtida og eg prøver å kjøpe flest bøker i bokhandel, men så er dette med utval. På nett kan du søke opp ei bok og i 9 av 10 tilfeller så er boka eit klikk unna. derfor vel eg nettbokhandel.

* at alle bøker skal bli filmatisert som film eller som tv-serie?
Det er mange bra bøker som er blitt filmatisert. BBC er eksepsjonelle på gode klassikere, men det er og mykje dårleg der ute. Derfor vel eg å behalde boka i bokform og ikkje bli filmatisert i det heile.

* lese fem sider om dagen eller fem bøker i veka?
Fem sider om dagen er veldig lite, men fem bøker i veka er veldig mykje. På ei god veke klarer eg kanskje å avslutte fem bøker, men tviler på at eg både kan starte og avslutte fem bøker på ei veke. Det hadde heller ikkje blitt noko særleg kvalitet over eit slikt rush som fem bøker på 7 dager. Derfor fem sider om dagen.

* vera ein profesjonell bokanmelder eller ein profesjonell forfatter?
Eg tenkjer at ordet profesjonell innebærer at du kan leve av det, og då vil eg vera forfatter. Eg liker godt å skrive om andres bøker, men tenk så kjekt om andre kunne skrive om det DU skriver.

* utelukkende lese dine tjue yndlingsbøker igjen og igjen eller lese nye bøker og aldri gjenlese noko du har lest før?
Her vil eg ha i pose og sekk. Eg vil både lese mine yndlingsbøker og lese nye bøker.

* vera bibliotekansatt eller bibliotekar?
Eg trur at bibliotekansatte har meir makt enn bokhandlere, og at det kan vera lettare å tipse lesere om både nye og gamle bøker på eit bibliotek. Derfor bibliotekansatt.

* utelukkende lese bøker i favorittsjangeren eller lese bøker frå alle sjangere utanom favorittsjangeren?
Eg har igrunnen ingen favorittsjanger, men hadde eg ein så ville eg valt i pose og sekk igjen, og lest både favoritter og andre sjangre.

* utelukkende lese fysiske bøker eller e-bøker?
Ingen tvil: Fysiske bøker! E-bøker er heilt greit og sparer plass i overfylte bokhyller, men den gleda å få ein bokpakke i posten, eller gå å plukke i eiga bokhylle eller på biblioteket det kan ikkje samanliknas med eit tastetrykk hjå Amazon.

God helg!

XOXO ... (Blogginnlegget er hentet fra My first, my last, my everything!)
↧
Search

Da gatelyktene tok over verden =D

April 10, 2015, 11:37 am
$
0
0
Heisann! Det er fredag, jeg har kjeks og Sprite og jeg har litt lyst på en tidsmaskin sånn at jeg kunne dratt tilbake i tid til rett før påskeferien og alle påskeegg-konkurransene lå foran meg og bugnet av muligheter. Ellers så er livet ganske fint og i helgen har jeg fine planer om spillkveld og loppemarkeder og turist i egen by.

Her er ellers et eksempel på noe jeg herlig nok ser stadig vekk for tiden.



Hestehovhurra!

Ellers finnes det fortsatt ting jeg trenger å anmelde etter hvert, men jeg fikk mer lyst til å poste en historie i dette innlegget. Jeg var nemlig med på en skrivekonkurranse tidligere i år der man skulle skrive en Fantasy- eller Science Fiction-novelle og frydet meg mens jeg skrev min Science Fiction-historie der gatelykter tar over verden uten at noen får det med seg. Historien min ble på ingen måte spesielt klok eller logisk og jeg ser ved ettertid en del småting ved den som er litt teit (eksempelvis dette utdraget: "men det var ikke til å unngå at det gikk folk flest hus forbi" som jeg nå tenker på som en veldig selvmotsigende setning, "ikke til å unngå" samtidig som det går folk "hus forbi", og derfor finner svært underholdende av feil grunner), men jeg kom inn i en sånn flyt der det ikke trengte å være særlig bra, det var bare ekstremt gøy å skrive det. Og siden denne historien er litt lang tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til å poste den her (jeg liker den veldig godt selv og siden jeg ikke vant kan jeg jo poste den i vilden sky) og så håper jeg den faller i smak. God fornøyelse og neste innlegg kommer sannsynligvis på mandag. Vi bables!

Da gatelyktene tok over verden



Det mest spesielle ved gatelyktenes verdensovertakelse var at ingen fikk det med seg. Om grunnen var dårlig reklamering (godt hjulpet av gatelykters manglende yteevne rent bevegelsesmessig sett) eller noe annet var og ville forbli uvisst, men det var i alle fall ikke til å unngå at det gikk folk flest hus forbi.

Men la oss begynne med begynnelsen, en begynnelse som i dette tilfellet tok plass en formiddag tidlig i februar. Det var en veldig vinterlig formiddag der det snødde over et Oslo hvor det allerede var snø nok til å lage snømenn, snøengler og snøballer man kunne kaste på irriterende storesøstre som kunne ha det så godt. Snøen falt over toppluer som fint danderte hodene til entusiastiske barn på vei til skolen og over mer molefonkne menn med paraply som prøvde å fortrenge at vinteren i det hele tatt eksisterte. Den falt over benker som få hadde det med å sitte på for tiden, sannsynligvis på grunn av snøen, og over trær og ikke minst, gatelykter. Sistnevnte var et kapittel for seg selv siden de hadde det med å inspirere enkelte som tenkte på dem som voktere, beskyttere og lysbringere i en vintermørk februar. De som var inspirert av gatelykter vurderte derimot ikke muligheten for at gatelykter var sendt til jorden av romvesener med store planer om å ta over verden og det er der ironien lå. Sistnevnte var nemlig sannheten.

Universet. Så stort og så fascinerende med sine planeter og stjerner og kometer og alt vi enda ikke har lært å kjenne. Den berusende og på sett og vis skremmende vissheten om at det er så uendelig mye vi ikke vet. Og langt, langt borte, lenger en man kunne skue med selv det sterkeste teleskop, lå planeten Morskel. Morskel var for mange mer kjent som «vanskelig» på urdu, men det var altså en planet i tillegg og på denne planeten levde morskelinerne. Man kan si en hel del om morskelinerne, men det mest umiddelbare ved dem var at de liknet en hel del på hunder. Akkurat hvorfor det var slik var en ren tilfeldighet, men det var uansett sant og likheten strakk seg også forbi det rent estetiske til personligheten (lojale og entusiastiske og veldig glad i å gå turer) og en forkjærlighet for hundeben. Og det var kanskje det hundeaktige ved morskelinerne som lå til grunne for morskelinernes forkjærlighet for høye stolper som lyste og de brukte det riktignok ikke som toaletter, men det forandret ikke på faktumet som var at hunder og morskelinerne begge elsket høye stolper. Og for å gjøre en lang historie kortere fant morskelinerne altså opp gatelykter (som var det i deres øyne fremste eksempelet på en høy stolpe), døpte dem «høy og lys om kvelden»-stolper og lot dem stå overalt og da også steder man ikke ville forventet å finne en gatelykt (dvs. en «høy og lys om kvelden»-stolpe) som i husene deres eller midt på morskelinernes versjon av et kjøpesenter. Og slik kunne det kanskje forblitt om det ikke hadde vært for en skjebnesvanger torsdag sent på 1700-tallet da en mann i London på Jorden lyktes i å lage den første raketten.

Hans navn var Octavius Montgomery og siden han også lagde en tidsmaskin bor han nok i 2222 nå (han ble ikke kjent i sin samtid for annet enn å bruke flosshatt til hverdag og fest og å elske palindromer og tallet 22). På slutten av 1700-tallet bodde han dog i London og holdt seg mest for seg selv. I familien hans var Octavius mest kjent som gærningen siden han bablet om dinosaurer og tidsreiser og om å dra til andre planeter og det i det hele tatt gikk i temaer som ikke var helt akseptert på den tiden. Octavius kunne dog leve godt med ryktene om at han var gal deluxe og skapte alt den gang oppfinnelser som den første datamaskinen (det var en steintavle med ordet «Google» risset og hadde i så måte ikke så veldig mye til felles med dagens datamaskiner, men det var nok det nærmeste en kunne komme på slutten av 1700-tallet) og den første legoklossen (noe han ga navnet «vond å tråkke på»-brikke). Og altså også tidsmaskin og en rakett som han fylte med en liten lapp der det sto «kokkelimonkematematikerhilsener fra jorden» og sendte av gårde.

Tilbake til morskelinerne. Morskelinerne var ganske glade og tilfredse og syntes det meste var helt ålreit. De hadde avanserte verktøy som kunne finne ut hvor ting kom fra og oversette skrift på ukjente språk (som de riktignok ikke hadde fått bruk for, men de tenkte at der var det nok bare snakk om tid), de hadde ?høy og lys om kvelden»-stolper i massevis og de hadde det i det hele tatt veldig idyllisk. Det var likevel en ting alle morskelinerne var enige om og det var at de var livredde for kokkelimonkematematikere. Ingen av dem hadde møtt en kokkelimonkematematiker før, men det var noe med lengden på ordet og smaken av ordet som gjorde at det skremte vettet av dem. Med andre ord fikk de totalt panikk da det en tidlig formiddag dukket opp en liten rakett som inneholdt en lapp der det viste seg å stå «kokkelimonkematematikerhilsener». Morskelinerne oppdaget fort at raketten med lappen var sendt fra Jorden og besluttet sporenstreks at dette gjorde Jorden farlig, farlig nok til å følge nøye med. Dette gjorde de i form av å sende av gårde gatelykter til Jorden og få dem plassert rundt omkring med hemmelige små kameraer inne i lyset. Og slik ble Jorden fulgt med på av morskelinerne frem til den nevnte formiddagen i februar 2015 da gatelyktene altså tok over verden.

*

Om en skulle vurdere dager på en skala fra en til ti der en var «ikke vinterlig i det hele tatt, det heter januar, men det er nok april som har gått undercover» og ti var «vinter i så stor grad at det burde skrives med Caps Lock» var denne dagen klart en tier. Og på denne vinterlige dagen var det folk som gikk forbi gatelykter på vei hit og dit uten en anelse om at de gikk forbi noe som denne dagen ville ta over verden. Morskelinerne satt nemlig akkurat der med en høyteknologisk morskelinsk tv som de hadde brukt i tide og utide i over tohundre år mens de fulgte med på menneskene (noen mennesker som de hadde likt, Albert Einstein for eksempel og noen de hadde mislikt, Adolf Hitler og det hovedsakelig fordi de ikke kunne fatte og begripe at noen anla en slik bart frivillig) og de andre skapningene som levde på Jorden. Dette lærte dem om en jord de tidvis fant avskyelig, men som også viste seg som noe vakkert og inspirerende i ny og ne. I øyeblikkene da Jorden var noe morskelinerne likte følte de nesten et snev av vemod ved tanken på at de skulle ta over verden når det passet seg sånn. Bare nesten riktignok, men likevel. Men når de var på nippet til å ombestemme seg tenkte de bare på ordet «kokkelimonkematematiker» og vips var de like fiendtlig innstilt igjen. Og dette var dagen. Det var formiddag, det var februar, det var 2015 og det var en i morskelinernes øyne meget utspekulert plan som virkelig ville erobre Jorden en gang for alle.

Og alt sammen startet med en gatelykt som tilfeldigvis dukket opp i Stavanger på et sted der det frem til da tilfeldigvis ikke hadde stått noen gatelykt før. Den poppet plutselig frem, som om den skulle vært en tilfeldig hestehov i mars, og dette var bare begynnelsen. Utover denne februardagen dukket det opp den ene gatelykten etter den andre og på planeten Morskel så morskelinerne dette på tv-en sin mens de lo og frydet seg over en verden langt der borte som nå ble overtatt bit for bit, gatelykt for gatelykt.

Det morskelinerne ikke visste var at ingen brydde seg. Noen få mumlet for seg selv om at det tilsynelatende var flere gatelykter enn før og andre igjen krasjet i en og annen gatelykt som de ikke forventet å møte på siden den ikke hadde vært der dagen før, men utover det var det lite panikk å spore, snarere tvert i mot.

Morskelinerne fikk dog ikke med seg den manglende interessen og bare fortsatte og da de omsider sa seg fornøyd var det på verdensbasis 200000 nye gatelykter, vilkårlig plassert i alle land en har det med å finne gatelykter i og det er en del. De tenkte for seg selv at nå var verden overtatt og det på eksemplarisk vis og følte i sine stille sinn at dette var en passende hevn for fraser som «kokkelimonkematematiker» og eventuelle andre idiotiske ting gjort på Jorden. Så lot de jord være jord og fortsette med å spise hundeben mens de konkluderte med at skjebnen var en ålreit dings.

*

Den neste dagen var solfylt og fin og en slik dag da alt var i balanse og man kunne tenke seg livet som et Tetris-spill der brikkene falt som de skulle og alt ordnet seg veldig fint. Og i Oslo gikk folk på t-banen eller lekte i barnehagen eller satt på kontor og drev med slike ting man driver med på kontor eller noe helt annet mens man av og til fikk en følelse av at noe hadde forandret seg. Folk slo deretter fra seg denne ideen, tittet ut på en av de mange nye gatelyktene og besluttet å ta ting som de kom. Og slik gikk dagen, en dag som inneholdt hveteboller og Cola-bokser, men i det store og det hele på ingen måte var en slik dato som havnet i historiebøkene (og om den først gjorde det var det i form av en fotnote som antakelig også ble oversett siden folk ikke nødvendigvis gidder å lese fotnoter[1]). Gatelyktene visste dog hva som hadde tatt plass, i den grad at gatelykter er bevisst noe som helst, og på Morskel feiret morskelinerne at de hadde tatt over en planet. Og man kan jo forstå entusiasmen deres for det er ikke bare, bare å ta over en annen verden og man kan til og med berømme dem for å ha valgt en metode som ikke skadet eller utslettet noen underveis (selv om det altså var enkelt som krasjet i nye gatelykter og fikk kul i pannen). Så med andre ord var det på alle mulige måter en inspirerende bragd morskelinerne hadde utført og det er sånn sett nesten litt trist at ingen på Jorden fikk det med seg. Eller nesten ingen.

*

Den kvelden satt en katt, la oss kalle den Maximus, og koste seg med en mus den hadde fanget. Maximus hadde tidligere blitt ertet av andre katter for en manglende evne til å fange mus og det gjorde denne seieren bare enda mer søt. Han hadde fått det til og det helt selv uten den minste bruk av guider i det hele tatt. Og det siste sa seg på en måte selv siden det så vidt ham bekjent ikke fantes noen «musefangingsguide», men det var like fullt fakta. Maximus var stolt, han var til og med en smule henrykt og fortærte musen med en bestialsk glede ellers sett hos ugler og massemordere. Samtidig var Maximus slett ingen massemorder, han var bare en svart katt som endelig hadde fått fanget en mus og det var da bare naturlig at man ble litt entusiastisk av slikt. Og når musen endelig var spist opp gjespet Maximus trøtt mens han betraktet en ny gatelykt og tenkte at det var ganske passende at han hadde klart å fange en mus, tatt i betraktning at verden var tatt over av gatelykter. Så trasket han hjemover, uvitende om at han, utenom gatelyktene og morskelinerne, var den eneste som hadde fått med seg at verden var tatt over.

Og over ham skinte stjernene og en tapt ballong fløy mot universet og månen lyste litt ekstra sterkt over en erobret verden.








[1] Kjære leser, du er unntaket som bekrefter regelen og jeg har nå trukket den konklusjon at du er brilliant. For å feire nettopp hvor brilliant du er skal jeg nå deklamere et dikt til din ære og det går som følger:

"Å leser, du er slik en flott juvel,

den skjønneste skapning å finne,

du sikter mot stjerner og vil nå frem

og der vil du inderlig skinne.

Som de kuleste bøker, mest episke spill

er du og det burde du vite

og jeg skriver det her fremfor logiske ting

og det sier slett ikke lite" ... (Blogginnlegget er hentet fra Akima Montgomery)
↧
↧

SWEENEY TODD på det Norske teatret

April 10, 2015, 12:01 pm
$
0
0
Ja, så sitter jeg i salen og venter på at stykket skal begynne. 
Jeg har tatt dette bilde før forstillingen begynner, for man får ikke ta bilder under forestillingen. 
NB: Alle bildene under er fra katalogen 
 Frank Kjosås i tittelrolla som Sweeney Todd, han spilte veldig bra og er den barbereren, hvor stadig folk dør under hans kniv
 Charlotte Frogner er husfrua hans, Mrs. Lovett, og hun har sin pai butikk hvor......ja, makaber historie!
De to var på scenen nesten hele tiden.

  Silya Nymoen har en forteller-rolle, noe som er helt nytt i dette kjente film og teaterstykket.
Jeg trodde hun skulle spille fruen, men så feil kan man ta.
Hun synger og har flere roller, dette kan hun!

Joanna, ble spilt av Mareike Wang og hadde en fantastisk stemme, mens Morten Svartveit som var Anthony nådde ikke helt opp. Eller kontrastene mellom disse to ble litt for store
  
Stykket var litt kjedelig i starten, vanskelig å fatte hva de sang, men det tok skikkelig av og de var et fantastisk sceneshow, med blant annet mange dukker som var veldig effektfullt, som her.
Scenefolkene var veldig synlige under hele stykket og det fungerte veldig bra, utrolig mye flotte sceneskift som var ganske så raffinert gjort.
Jeg likte stykket bedre og bedre etterhvert, og det tror jeg alle jeg snakket med gjorde også (vi var på kollegatur med jobben). Man ser og opplever ting helt forskjellig ut ifra interesser osv. 
Jeg likte scenografien aller best, den var flott!
Masse fine farger, modeller, ting som skjedde, stillaset, sykkelen osv

Sweeney-Todd-scenebilde

Hentet fra katalogen/nettet:
Stephen Sondheim er ein meister i moderne musikkteater, tekstforfattar i West Side Story, men mest av alt ein allsidig komponist som Det Norske Teatret mange gonger har kunna glede publikum med. Til å skape den rette stemninga er Arne Nøst hyra som scenograf, medan Ingrid Nylander står for kostyma, slik dei gjorde påShockheaded Peter. Saman skal dei finne fram til ei atmosfære og eit univers som legg vekt på teaterleiken. Det vil bli både fargesterkt, skrudd og fullt av overskot. Det er berre å sjå fram til vårens knivskarpe thriller med skrekkblanda fryd.
Teatersjef Erik Ulfsby gyv laus på nok ei burlesk og uhyggeleg historie på Hovudscenen. No er det ikkje små uskikkelege barn som skal til pers, som i Shockheaded Peter, men ein slesk dommar, og alle som står i vegen for den hemngjerrige Sweeney Todd. I lag med kompanjongen Mrs. Lovett opnar han ei uhyggeleg blanding av barbersjappe og pai-restaurant. Todd blir etter kvart ein respektert barberar, og ingen spør kor kundane hans blir av – men som det heiter i sluttsongen i 1. akt: Alle blir servert. Og paiane til Mrs. Lovett blir umåteleg populære…


... (Blogginnlegget er hentet fra KLEPPANROVA)
↧

Hardbakke i Solund

April 10, 2015, 1:24 pm
$
0
0
I dag reiste systera mi, foreldra mine og eg til Hardbakke i Solund. Ærendet er å feire tanta mi sin store dag. Det blir ikkje så ofte vi reiser ut til øyriket, som var feriemål sommarane og av og til i påska i heile min oppvekst. Då besøkte vi farmor i Ytre Solund, medan vi no har teke inn på leilegheitshotell i kommunesenteret Hardbakke i Indre Solund. Vi har hatt ein fin tur i nydeleg vårvêr, og hotellromma er fine og noko oppussa sidan sist vi var her.





... (Blogginnlegget er hentet fra Ariel)
↧

Bokomtale: Blod på snø

April 10, 2015, 2:18 pm
$
0
0
Ja, så har jeg også lest Blod på snø av Jo Nesbø. Ei tynn lita flis, både elsket og hatet av leserne. Jeg vet sannelig ikke helt selv hvor jeg er på den skalaen. På den ene siden likte jeg boka, annerledes og … tja, hva skal man si – imøtekommende? Enkel på sitt vis, … ... (Blogginnlegget er hentet fra Pias kulturkrok)
↧
↧

NY JORD AV KNUT HAMSUN – EN KUNSTNERROMAN

April 10, 2015, 2:51 pm
$
0
0




Mennesker også, kjøtt og blod, ikke sant? Det har sin interesse? 
Ja meg kjeder menneskene, det er skam å si det. En deilig, øde gate nedover for eksempel, har du aldri lagt merke til skjønnheten i den?


Det er den fjerde måned i året to tusen og femten. Jeg har lest min tredje roman av Knut Hamsun. Om alt går etter planen blir det min siste roman av ham i år. Det neste blir skuespill han har skrevet. Men først vil jeg lystlese en stund. Her snakker vi Sookie Stackhouse, den aller siste romanen i serien om henne. Jeg har lyst til å gråte!


Da jeg begynte på Mysterier av Knut Hamsun var jeg ikke klar over at flere romaner delte karakterer med denne. I følge Wikipedia gjør romanene Redaktør Lynge (lest) og Ny jord det. I redaktør Lynge fant jeg ganske riktig to, tre karakterer som vi møter for første gang i Mysterier. Men i Ny jord, som jeg nylig har lest, fant jeg dem ikke. Nå har jeg riktig nok lest to moderne romaner i mellom Redaktør Lynge og Ny jord. Så noen navn kan være glemt. Pytt sann. Jeg kjente igjen et navn fra Redaktør Lynge da: Endre Bondensen. Sist gang vi møtte ham i Redaktør Lynge arbeidet han i Gazetten. Nå driver han et sakføreri og politikk på landet. Og det er alt vi får høre om ham.


Jeg holder ikke av å gå på gulvtepper, for om det skulle falle noe ned for meg så finner jeg det ikke igjen. Aldri! Jeg hører ikke at det faller og jeg kommer ikke i tanke om å søke efter det. Der ligger det da. Kan De tenke Dem noe utåleligere enn at der ligger det og De går ifra det? Derfor pines jeg bestandig når jeg trår på gulvtepper, jeg tar fatt på meg selv og holder hendene over lommene, jeg fikserer skarpt mine vesteknapper for ikke å miste noen av dem og jeg vender meg rundt mange ganger for å se om jeg ikke kunne ha sluppet ned en eller annen gjenstand ….


Det var i påskeferien jeg begynte på Ny jord. Jeg lastet den ned som ebok og leste den på nettbrettet mitt. Jeg kjøpte boken fra nettsiden www.ebok.no for de som lurer på slikt. Det er så fint å kunne lese bøker med nettbrettet mitt for da blir det ikke så fullt i bokhyllen. Om jeg skulle lånt Ny jord på biblioteket, som jeg prøver å gjøre med de fleste bøker jeg ikke eier, hadde jeg måttet låne «Knut Hamsun Samlede». Det hadde blitt feil for meg. Jeg vil jo ikke lese alle bøkene til Hamsun – jeg vil bare lese Ny jord. Jeg kan ikke lese deler av en bok eller serie, uten å fullføre og lese hele. Det går meg imot. Jeg kunne lest Ny jord gratis og lovlig på nettsiden til Det Nasjonale Biblioteket men språket er så gammelt og sidene litt uklare.
Jeg setter pris på at den enkelte bok finnes hver for seg og ikke i en samlet utgave hos ebok.no. Jeg synes ikke litt over hundre kroner for en bok er for mye å betale heller, såpass er litteraturen til Hamsun verdt ja.


Nei, jeg er akkurat som et kompass nu, jeg svinger litt, jeg kan gjerne gjøre helt rundt også, men jeg higer bare tilbake til ett punkt, peker evindelig én vei. Det er deg jeg tenker på.


Ny jord er utgitt i 1893. Norge løsrev seg fra Sverige i 1905. I romanen Ny jord er Norges ønske om selvstendighet et hett tema i bakgrunnen; det er et samtaleemne som dukker opp nå og da i kafeene. Det er et av flere tema i romanen, sammen med vennskap, moral og svik. Norges politiske situasjon når Ny jord kom ut er med på å skape tittelen. Norge var altså på vei inn i frigjøringen av Sverige. Men tittelen kommer også av et utsagn fra en av karakterene (Coldevin) der han sammenligner jorden vi går på med ungdommen i Norge. Og den jorden hadde han ikke mye tro på:


Det var unøyaktig å si at kvinner og menn var fordervede, de var bare kommet til en viss grad av uthulethet, de var avartede og små. Ny jord, blek jord, uten megen grøde, uten frodighet. 


De to første karakterer vi blir nogen lunde kjent med i Ny jord er de to eneste karakterer det egentlig er meningen vi skal like. Det er Andreas Tidemand og Ole Henriksen, to handelsmenn, kremmere, hardtarbeidende ærlig menn. De to karakterene fungerer som et motstykke mot de ufyselige kunstnerne som de, tross alt, henger med selv om de utnytter, baksnakker og lyver til hverandre. Kunstnerne er uærlige folk som mener selv de har retten på sin side, de er jo tross alt Norges fremste kunstnere! De burde få lov til å gjøre som de vil! Denne klikken som Ole og Andreas henger i består av ‘bare kunstnere og diktere, folk som betyr noe.» I motsetning til de kunstnerne i klikken som romanen ene og alene dreier seg om, jobber Ole og Andreas hardt og tjener sine egne penger ærlig. Til tross for dette er de nederst på rangstigen i gjengen. Og det er de som hele tiden må spandere drikke på kunstnerne, men de lar seg utnytte, så på sett og vis synes jeg ikke alt for synd på dem, de kan jo faktisk si Nei, betal selv. Men det gjør de aldri. De lar seg utnytte. Først trodde jeg det var fordi de ville være en del av klikken, men etter hvert viser det seg at de ganske enkelt er dumsnille, naive folk.


Man drives idelig og idelig til å kretse om det forbudne, det er ens trang å kikke sin skjebne opp i nesen.


Stefan Øien er den av kunstnerne som faktisk er litt ærlig. Når han låner penger av Ole gir han ham i det minste dikt som midlertidig betaling. Hanka er en dame som er gift med Andreas Tidemand, men hun er utro med poeten Irgens, den sleipeste av dem alle. Han er med Hanka bare for pengene til mannen hennes Tidemand. Når det ikke er mer penger å få fra Andreas Tidemand går han over til en annen dame til en av vennene hans som har penger.
Milde er den eneste maleren i klikken. Han også låner penger av alle hele tiden. Sløser med penger, er en idiot. Lars Paulsberg er den i klikken som alle ser opp til og har alles respekt. Det han mener og sier, mener og sier alle. Han er en romanforfatter og «viktigst blant våre unge, så å si føreren for dem alle sammen». Gregersen jobber i avisen Gazetten som jeg husker så godt fra romanen Redaktør Lynge. Den eneste grunnen til at han har innpass i klikken er for han skal skrive om kunstnerne i avisen. At han jobber som journalist utnytter de seg virkelig av.


Knut Hamsun. Bildekilde.


Vår kraft er teoretisk, vi prater, vi beruser oss selv i ord, vi handler ikke. Vår ungdom slår seg på litteratur og pene klær, det er nu dens ærgjerrighet, og i noe annet er den ikke med. Den kunne for eksempel være med i forretningslivet, jordbruket.


Ole Henriksen, den ærlige, hardtarbeidende handelsmannen henter en vakker ung jente på landet, frøken Aagot Lynum. Henne forlover han seg med. Jeg vet ikke om dette var typisk for den tiden, jeg trodde ikke det, men hun bor altså med han i byen før de er gift. Men ikke alt går etter planen. Mildt sagt. Etter henne kommer også den gamle huslæreren hennes til byen, Coldevin. Han spionerer på Aagot. Han klarer ikke å la henne være. Coldevin slakter kunstnerne stadig vekk, rett opp i ansiktet deres: «Ungdommen skal være vårt håp». Han mener at menneskene Aagot henger med ikke er noe å være stolte av, de er en skam for Norge. Jeg synes huslærer Coldevin er en spennende karakter, sønnen til Knut skal visst ha sagt at han er Hamsun sitt talerør i denne romanen. Det forbauser meg ikke, streng som denne Coldevin er. Han gir uttrykk for at ungdommen er for fredelige og derfor svikter de sitt land. Ungdommen krever for lite av seg selv og hverandre. De mangler handlekraft og styrke. Huslæreren, eller Knut Hamsun da, synes litt vel arrogant, hovmodig synes jeg. En skal være ganske selvsikker for å kritisere andre på den måten.


Men da Coldevin ennu føyet til noen ord og endte med å si at han hadde en velsignet tro på den praktiske ungdom, landets unge handelstalenter for eksempel, hørte han en skrallende latter og journalisten og Paulsberg ropte i munnen på hverandre at det var utmerket, det var Gud Herren straffe meg utmerket, ubetalelig! Handelstalenter, hva var det for noe mon? Talenter til handel, hva? Takk skulle han ha!


Etter min mening blir huslærer Coldevin som reiser til byen etter Aagot litt for lett introdusert for klikken. Det skal da ikke være så enkelt å få innpass i byens mest kjente og populære gjeng, eller? For han gikk det ganske raskt, selv om han ikke har noe til felles med noen av dem.
Det er så mange karakterer å holde styr på i Ny jord at jeg faktisk måtte notere ned hva hver og en heter og gjør! Dette likte jeg! Jo flere karakterer det er i en bok, jo mer fornøyd er jeg og hjernen min.


De var kommet et stykke nedover den grusede plass, Aagot vendte seg et øyeblikk om og gikk baklengs for vindens skyld. Med ett stanset hun. Hun hadde oppdaget Coldevin. Han krysset ned langs parken og gikk i retning av Tivoli, ilsomt, foroverlutende, som om han ville skjule seg. Så var han altså ikke reist hjem ennu.


Det er flere hendelser som oppstår som en forandring i omgivelsene, men leseren flytter seg aldri ut av Kristiania selv om karakterene gjør det. Det er en avskjedsfest for Øien som må reise til landet for han har så svake nerver, det er Ole Henriksen sin forlovelse med Aagot, det er Hanka sitt utroskap med Irgens mot ektemannen Tidemand, et portrett som males av Pausberg av Milde, det er Coldewin som hele tiden spionerer og sniker rundt i skyggene, det er en planlagt reise på landet for ekteparet Tidemand og Hanka, det er Ole Henriksen sin forretningsreise til England, flere forelskelser og flere stipender å konkurrere om, Tidemand tar store sjanser i jobben sin, og Irgens lover hevn. Disse stipendene som kunstnerne livnærer seg av og konkurrerer om avslører mer enn noe annet småligheten og misunnelsen dem imellom.


De skal ikke tro det er noen lett sak å holde seg klar herinne blant alle de andre, den ene misunner, den andre hater, den tredje gjør en simpelthen det verste han kan.


Jeg finner karakterene litt ensformige, uten sjel, patetiske; de er vanskelige å ta seriøst. De er karikaturer, som i Redaktør Lynge men også Mysterier. De sloss om oppmerksomheten rundt sin kunst. Handelsmennene er i motsetning oppriktige og arbeider i stillhet. Med en karakter går det riktig ille. Det synes jeg er selvforskyldt.


Jeg liker Ny jord bedre enn Redaktør Lynge da det er flere karakterer å følge i Ny jord. Jeg synes det er rart Hamsun er så streng mot kunstnerne når han selv var en skribent og han selv også søkte om stipend av staten. Hamsun lånte også mye penger av venner og bekjente … Disse pengene sløset han med og drakk bort. Forskjellen ligger kanskje i arrogansen i denne romanen: Hamsun hadde talent, det hadde ikke de.



Fra etterordet i Ny jord:

«I Ny jord (1893) får kunstner- og forfatterklikkene i Kristiania – det Hamsun kalte «Det unge Norge – sine pass påskrevet som snyltere og talentløse døgenikter.»

Og om Knut Hamsun i etterordet i Ny jord:

«Knut Hamsun (1859–1952) har hatt en enorm innflytelse på europeisk og amerikansk litteratur. I 1920 fikk han Nobelprisen i litteratur.»


Ny jord av Knut Hamsun
Gyldendal Norsk Forlag AS 2011
460 Sider
Utgitt for første gang i 1893
E-bok
ISBN: 978-82-05-41717-5
Kilde: Kjøpt selv hos ebok.no



Inspirasjon. Et bilde jeg fant på Tumblr som har ingenting
med Ny jord og Knut Hamsun å gjøre.
Hvis ikke hun sitter å leser boka på mobilen da. 


... (Blogginnlegget er hentet fra Stjernekast)
↧

Hei, jeg heter Lars …(en alkoholikers dobbeltliv) av Lars Kittilsen –åpen og ærlig om et alvorlig tema

April 10, 2015, 3:28 pm
$
0
0
Jeg hadde skaffet meg store vinglass. Jeg så på store glass som finere enn små, og jeg koste meg ekstra når jeg kunne drikke vin av større glass. Det var helt sikkert en korrekt følelse der og da, men det var også en måte å manipulere seg selv på. Jeg var tidvis opptatt av enheter, og jeg ville ikke drikke for mange glass hver dag. Da passet det utmerket at glassene var store.
Forfatteren av boka, Lars Kittilsen var journalist og redaktør for Varden. Han innrømmet sitt alkoholproblem i sin egen avis i 2013, og deretteer ble det bok fordi han mener det er viktig med åpenhet.

I lang tid skjulte han alkoholproblemet og ble god til det. I boka skriver han hvordan alkoholen tok over hans liv. Han drakk når han var hjemme for seg selv. Det hjalp mot ensomhet og på humøret. Han drakk også mye mens han laget mat. Han skjulte problemet overfor familie og arbeidsplassen. Han fant hans måter å skjule det på, men når han en dag fyllekjører, er dobbeltlivet hans over. Sammen med hans nærmeste innser han at han må få gjort noe med problemet og søker opphold på Vangseter for å få hjelp til å leve et liv uten alkohol. Han forteller om livet før Vangseter, tiden på Vangseter for å få bukt med problemet og tiden etterpå. Hvordan det er å være åpen med et privat problem.

Dette er på mange måter en modig bok. Vi nordmenn er nokså private av oss og i den tiden vi lever i nå skal ingen innrømme sine feil. Man skal være lykkelige, pene og ambisiøse absolutt hele tiden. Svakheter er nærmest forbudt. Derfor er det fint og modig når noen har guts nok til å innrømme at de ikke har det så bra og står frem med sine svakheter. Å være menneskelig er nærmest "kriminelt" nå for tiden, for man skal alltid være så vellykket og fremgangsrik på alle plan, så det er bra at noen står frem med et privat problem. Vise at man bare er et menneske som "går" i kjelleren, fordi det hender, men det er bare ikke mange som innnrømmer det. Og det er leit fordi det er synd at folk skal se på en som skadet når man innrømmer sine feil. Alt skal være så forbanna feilfritt. Så det er fint at det er folk der ute som skriver bøker om sine feil og utfordringer. At de viser en menneskelig side av seg selv. Det er en lettelse i en tid som denne da alt skal være en dans på roser.

I og med at alkoholisme er et kjent problem som mange sliter med og det er heller ingen tvil om at Kittilsen skriver godt, så har temaet og biografier generelt lett for å bli litt tørt. Slike bøker har lett for å bli ensporet og man på en måte vet hva man får selv om man ikke har eller har hatt samme problem selv. Men det er "lett" å forestille seg det. Med tanke på at boka er kort kan innholdet likevel bli langdrygt siden det er snakk om bare ett tema og lesingen blir da gjerne litt tungtrødd.

Hei, jeg heter Lars ... (en alkoholikers dobbeltliv) er en dønn ærlig selvbiografi om et alvorlig tema og det er beundringsverdig at forfatteren innså sitt eget problem og gjorde noe med det. Ikke nok med det; han klarte også å fullføre en livsforandring. Boka er varm, informativ og menneskelig. Selv om jeg innrømmer at biografien er litt kjedelig innimellom (noe som det har lett for å bli i biografier ellers) er denne boka vel verdt å få med seg. Boka er et bevis på at det er lov til å feile. Det er lov å vise sine svakheter og få gjort noe med det. 

Ps: Forordet i boka er skrevet av selveste Jonas Gahr Støre.
Bakpå:

Lars Kittilsen er en mann som hadde det meste han kunne
ønske seg i livet: en vellykket karriere, grei økonomi og sunne interesser. Likevel mistet han kontrollen over livet sitt.

Et idylliserende forhold til alkohol ble hans bane. Han så på den som kultur, som nytelse og boquet - slik det er blitt stadig vanligere i vårt liberale samfunn. På umerkelig vis gikk alkoholen fra å være nytelse til å bli en destruktiv kraft.

Dette er en åpenhjertig beretning om en alkoholikers dobbeltliv, preget av fornektelse, ensomhet, skjuling, isolasjon, skam og skyldfølelse. Men det er også historien om veien tilbake, til et liv uten alkohol.

Lars har en historie som jeg er glad for at han deler.
Han er ifølge seg selv beviset på at alle kan havne "der".
JONAS GAHR STØRE


Originaltittel: Hei, jeg heter Lars ... (en alkoholikers dobbeltliv)
Forfatter(e): Lars Kittilsen
Sjanger: selvbiografi, dokumentar
Målgruppe: voksen
Antall sider: 190
Forlag: Schibsted
Utgitt: 2015
Min utgave: 2015 (Innbundet)
Lest: 14.03. - 22.03. 2015
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot: 4 (Viktig tema å være åpen om).
Tittel: 5 (Ærlig og man vet hva man får når man skal lese boka).
Omslag: 3 (Syns det blir kjedelig med omslag med ansiktsbilde på, men det er jo veldig typisk på bokomslag når det gjelder selvbiografier).
Baksidetekst: 4 (Det virker interessant og spennende å lese om et tema man ikke har relasjon til).
Skrivemåte: 4 (God og informativt. Engasjerende, men likevel blir det litt "langt" med tanke på at boka har bare et tema).
Favorittkarakter: Kan ikke dømmes i en slik bok ...
Slutten: 4 (Klokt og tankevekkende).
Høydepunkt: Åpenheten og hvor ærlig han er om hvordan han prøvde å skjule problemet.
Lavpunkt: Biografier har lett for å bli litt tørt generelt.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2015
... (Blogginnlegget er hentet fra I Bokhylla)
↧

De Dødes Tjern

April 11, 2015, 9:48 am
$
0
0
De Dødes Tjern av André Bjerke kom jeg over på Mammutsalg for ett eller to år siden og den har stått urørt i bokhylla hele denne tiden, den har rett og slett ikke blitt prioritert. Men så ble jeg plutselig ferdig med Den 13.Disippel av Tom Egeland før påsken var ferdig og begynte da på De Dødes Tjern.

Fra baksiden av boken:
"En gruppe ungdommer reiser til en hytte for å finne årsaken til at en god venn begikk selvmord. I løpet av noen høstdøgn utsettes de for en rekke nervepirrende opplevelser. Alt beveger seg i grenseland mellom drøm og virkelighet, i et slør av uhygge, inntil psykoanalytikeren Kai Bugge skjærer gjennom mystikken og presenterer løsningen."




Krim er ikke noen ny sjanger for meg, men jeg har lest lite krim i forhold til hvor mye annet jeg har lest, det er vel den sjangeren jeg prioriterer minst. Jeg husker ikke alt jeg har lest av krimlitteratur, jeg tror jeg har lest en eller to av utenlandske forfattere, men jeg vet at jeg har lest i alle fall en krim av Karin Fossum og flere av Unni Lindell. Hvorfor jeg har lest så lite krim i forhold til annen litteratur er ikke fordi jeg synes krim nødvendigvis er kjedelig, det er jo spennende, men det blir til tider litt ensformig og så er det så mye annet i andre sjangere som fanger interessen oftere. Men nå fikk jeg altså endelig lest De Dødes Tjern og det angrer jeg ikke på.

Denne boken er nok ikke den mest nervepirrende boken, jeg sitter ikke med hjertet i halsen, men for meg er den nok den best uttenkte og minst forutsigbare krimfortellingen jeg har lest. Noe klarte jeg selvsagt å komme frem til selv, men jeg så ikke løsningen på mysteriet, bare deler av den. Bjerke leker med det overnaturlige og virkeligheten på en måte som gjør at det kan være vanskelig å skille de fra hverandre. 

Språket i boken er, siden boken er fra 1942, noe gammelt og ut-datert, men slettes ikke vanskelig. Jeg er personlig veldig glad i språket og måten Bjerke skriver på og det har jeg vært siden jeg leste en del av diktene hans når jeg gikk på ungdomsskolen. Han har et fint språk og tydelig språk og god innsikt i det han skriver om.

Boken er både morsom og spennende, til tider nesten litt skummel. Jeg humrer over geniale replikker og morsomme kommentarer og jeg blir virkelig dratt inn av alt det mystiske som skjer. "Hvordan henger dette sammen?" tenker jeg og blir bare mer og mer nysgjerrig. 



André Bjerke






Etter at jeg leste ferdig boken i dag, så jeg filmatiseringen av De Dødes Tjern fra 1958.
Filmatiseringen var bra, men et par ting synes jeg var unødvendig. Noen navn var  endret (f.eks er Gruvik endret til Gråvik), en hendelse der en av personene hadde vert syk er endret til at personen kræsjet med bilen og deler av mysteriet blir avslørt litt for tidlig. Men utenom det synes jeg filmen var bra og at den fikk godt fram stemningen i fortellingen. Starten på filmen og dermed grunnen til at de dro opp til hytta er også annerledes enn i boka, men jeg kan skjønne at det ble gjort slik. Ellers hadde filmen fort kunne blitt for lang.
Henki Kolstad gjør en utmerket jobb med sin karakter og de andre skuespillerne er ikke langt bak. André Bjerke var også selv med i filmen. 




Noen bilder fra filmen:





... (Blogginnlegget er hentet fra Winthervarme)
↧
Search

Antichrista av Amélie Nothomb

April 11, 2015, 11:43 am
$
0
0
«Jeg var seksten år gammel. Jeg hadde ingenting, hverken materielle goder eller åndelig styrke. Jeg hadde ingen venner, ingen kjæreste, jeg hadde ikke opplevd noe. Jeg hadde ikke en tanke i hodet, jeg var ikke sikker på om jeg hadde en sjel. Kroppen min var alt jeg hadde.» Antichrista

En kan lese seg til det. Gå på foredrag og høre på de som har opplevd det, eller de som har forsket og er eksperter på det, fortelle. Men jeg tror det er en del av en som alltid, instinktivt, vil reagere på mobbeofferet og voldsofferets utholdenhet og underkastelse med to nærliggende og enkle spørsmål; hvorfor tar/tok han eller hun ikke igjen? Eller hvorfor drar/dro hun ikke sin vei?

Det var det første som streifet meg så snart Blanche, den intelligente seksten år hovedpersonen i Amélie Nothombs «Antichrista», startet å underkaste seg den jevnaldrende medstudenten og hundjevelen, Christa.

Ikke fordi jeg ikke føler empati med Blanche. Det gjør jeg. Men i likhet med enkelte som har tendens til å skrike til tv-skjermen eller filmlerretet for å advare karakterer som tasser nedover en mørk gang eller ned trappa mot en kjeller, kunne jeg ikke la være å rive av meg håret og prøve å kommunisere telepatisk til Blanche om at ingen vennskap, og ingen portal til et sosialt nettverk (som Christa representerer), kunne være verdt prisen hun var på vei til å betale.

At jeg reagerte så sterkt på både boka og Blanches lidelser, skyldes ikke bare boka. Dessverre. For mange år siden da jeg skoleelev i Somalia, gikk jeg i klasse med en Blanche.

Han var stillferdig og intelligent, uten at det hjalp ham. Tvert imot.

Intelligensen stigmatiserte ham, og stillferdigheten gjorde ham til en som led i taushet. Han sa ingenting da de andre guttene, meg selv inkludert senere må jeg innrømme, helte melk og juice i håret hans. Ingenting da dronningbiene leende tok ut tyggegummien de alltid så ut til tygge på og gned den inn i håret hans. Og ingenting da vi konkurrerte om å treffe ham med ballen hver gang han viste seg i nærheten av oss i friminuttene.

Vi var ikke sofistikerte nok til å leke med selvbildet hans. Jeg har hørt at det er det jenter gjør med hverandre. Det er i hvert fall det Christa gjør.

Mindre enn én time etter at Blanche har latt henne flytte inn i familiens hus i Brussel, takker Christa for gjestfriheten ved å «bodyshamme» verten. Først håner hun Blanche fordi Blanche er alt for bluferdig til å kle seg naken. Og deretter gjør hun Blanche enda mindre ved å kritisere hennes kropp, særlig brystene.

En med selvtillit og omgangskrets, en som ikke desperat søker anerkjennelse og sosiale bånd med jevnaldrende, ville kanskje reagert med et utbrudd som gjorde slutt på misbruket. Men det ensomme enebarnet Blanche, har hverken selvtilliten eller følelsen av egen verdi som hun trenger for å stå imot Christas belønninger og straff. Så hun gjør det som er naturlig for henne: hun legger seg flat. I hvert fall på utsiden.

Hun holder ut at Christa spiller sin smakløse og sentimentale musikk, sier ingenting når dundringen fra musikken får foreldrene til å komme og Christa, uten å blunke, påstår at det er Blanches favorittmusikk. Hun holder ut at Christa forteller alle at hun er hennes veldedighetsprosjekt. Hun holder til og med ut at Christa, eller antichrista som hun senere kaller henne, forfører både foreldrene og deres venner i den grad at selv foreldrene tar hundjevelens side.

Men alle har et bristepunkt.

Amélie Nothombs «Antichrista» er så rasende festlig, så blankpolert og rett på sak, så inderlig og gripende og så egenartet at da jeg hadde lest tre firedeler begynte å gjøre noe jeg sjeldent gjør; jeg oppførte meg som en hoppsporttilskuer som ser på et hopp som er på vei til å gå i historiebøkene, som reiser seg opp, knytter nevene og ber en stille bønn om avslutningen, landingen, måtte bli like fantastisk som det foregående. Og da boka landet, støtte jeg ut pusten, smilte og var takknemlig.

Boka har så mange elementer som treffer blink (for meg) at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Karakterene, særlig Blanche, er et funn av en karakter. Den innestengte desperasjonen hennes til å bli sett er til å ta og føle på. Det samme er det dirrende selvhatet, som i store deler av boka bare kommer til uttrykk i dystene mellom hodet hennes, som ber henne tenke rasjonelt og bruke Christa som en bro til et sosialt liv og en som kan fungere på denne sosiale arenaen, og hjertet, som dirrer etter et oppgjør med den dominerende Christa.

At sistnevnte også er en verdig skurk, sier seg selv.

Det andre jeg kommer til å huske, er humoren. Det er alt for mange hysteriske og beksvarte sitater og observasjoner til at jeg bare kan velge én eller to, men det nærmeste jeg kan komme til en passende sammenlikning er Krynkels servile og hatske mumling i forhold til Harry og alle andre som tilhører det godes side i Harry Potter-bøkene. Gir det noen mening? Jeg håper det.

Uansett, jeg hadde en stor fornøyelse av å lese «Antichrista», og jeg anbefaler den varmt.

Tittel: Antichrista
Utgitt: 2006
Forlag: Bazar forlag
Sider: 127

Terningkast: 6

#bok #bøker #anmeldelse #litteratur ... (Blogginnlegget er hentet fra Leseriet)
↧
↧

ONE SKETCH A DAY #23

April 11, 2015, 12:11 pm
$
0
0


Den første tegningen tegnet jeg på nyttårsaften.
Den andre tegnet jeg i dag.


I dag fant jeg ikke roen. Har vært som en hamster i bur. Rastløs, ulykkelig og utilpass. Uansett hva jeg satte i gang med - husarbeid, kroppspleie, lese, spise, handle.. Det ble ikke bra. I dag kunne jeg heller ikke komme meg ut og gå på en lang tur da jeg fortsatt ikke er blitt helt frisk i lungene mine etter sykdom i påskeferien. Vanligvis når jeg forvandles til en hamster i bur bruker jeg å trene. Vanligvis merker jeg det i lang tid i forveien at det kommer. Og trener lenger før det får bygget seg opp. Men på grunn av sykdommen, snørret og hosten har jeg følt meg som fanget. En stillesittende hamster.

Jeg husket jeg brukte å ha det slik. At noen dager skremte vettet av meg fordi jeg ikke klarte å gjøre de bra uansett hvor mye jeg prøvde. Og hva gjorde jeg da jeg fikk det slik? Jeg gikk tilbake til barndommen ved å kjøpe en bok dedikert til å bare tegne og fargelegge i. One sketch a day. Det er sjeldent noe som roer meg ned og avleder meg som å tegne. Noen dager får jeg ikke til en tegning verdt å se på. Andre ganger forbauser jeg meg selv med de reneste portretter tatt ut av en uskapt tegneserie. Poenget er egentlig ikke resultatet, med innsatsen. Jeg setter på en plate eller to med Spotify, skrur opp lyden, lager meg noe godt å drikke, tenner et lys og - koser meg.

Nå føler jeg meg litt bedre.







... (Blogginnlegget er hentet fra Stjernekast)
↧

Marvel’s Daredevil

April 11, 2015, 1:39 pm
$
0
0
Etter å ha sett hele serien må jeg ty til engelsk for å finne et beskrivende nok ord: AWESOME!!

Daredevil ble lagt ut på Netflix på fredag. Jeg hadde tatt meg fri fra jobb for å bingewatche. Klarte nesten hele serien på fredag, tok de tre siste episodene i dag. Helt fantastisk. Jeg hadde høye forventninger og ble ikke skuffet.

Hvis du ikke har lest tegneserien, så er Daredevil en helt som bekjemper kriminalitet i Hell's Kitchen, en bydel i New York. Som barn fikk han kjemikalier i øynene under en ulykke og ble blind. Men han fikk også forsterkede sanser som gjør at han egentlig ser bedre enn folk med perfekt syn. Han ble også trent opp i kampsport av Stick, en mystisk gammel mann som jeg ikke skal si noe mer om. Du får se serien selv.

Matt Murdock er en blind advokat om dagen, om natten kler han seg i svart og bekjemper kriminalitet. I tegneserien har han en rød drakt med djevelhorn (faktisk gul i begynnelsen), men dette er begynnelsen for Daredevil, og vi kommer kanskje til den røde drakten etter hvert ;-)

Siden det er Netflix som lager serien har serieskaperne fått lov til å lage serien uten å tenke på aldergrenser og ble heftet med krav fra tv-selskaper. Dette er en serie for voksne. Den er mørk, brutal og tøff. Skikkelig tøff. Den kunne ha vært en HBO-serie. Kampscenene er ikke den gladvolden vi ser i filmene og Agents of SHIELD. De er rå og føles mer ekte. Når Daredevil slår noen, eller får bank, får du nesten vondt selv. Har du sett filmen The Raid? Jeg kom til å tenke på den. Koreografien på slåsskampene er fantastisk.

Skurkene er også slik de burde være. De er slemme, men har også nyanser. Wilson Fisk, The Kingpin (selv om den tittelen ikke brukes i serien) er perfekt som Daredevils motstander. Han er diger, skummel, utspekulert, farlig, ustabil og sårbar. Han er slem, men jeg forstår ham, særlig etter episoden hvor vi får se oppveksten hans. Når det kommer til skuespillerprestasjoner synes jeg at Vincent D'Onofrio er helt glimrende. Edgar fra Men in Black har virkelig kommet lang.

Serien er også koblet sammen med de andre Marvel-filmene og seriene. New York er under oppbygging etter ødeleggelsene som skjedde under Avengers-filmen (den første). Ellers er det ting som nevnes her og der om resten av Marvel-universet hvis man er litt observant. Men fokuset er på kampen mellom Daredevil og Wilson Fisk, og serien hadde vært like bra om den ikke hadde vært koblet sammen med resten av Marvel-universet.

Charlie Cox (Stardust, Boardwalk Empire) spiller Matthew Murdock, også kjent som Daredevil.



Deborah Ann Woll (True Blood) spiller Karen Page, advokatenes første klient som også ender opp med å bli deres sekretær.



Elden Henson (The Hunger Games: Mockingjay) har rollen som Foggy Nelson, bestevenn og advokatpartneren til Matt Murdock.



Rosario Dawson (Men in Black 2, Sin City, Death Proof) spiller Claire Temple, sykesøsteren som hjelper Daredevil når han er såret.



Vincent D'Onofrio (Men in Black, Escape Plan, Jurassic World) spiller Wilson Fisk, gangstersjefen.



Andre roller verdt å merke seg er Ayelet Zurer (Man of Steel) som Vanessa, Wilson Fisks kjæreste, Bob Gunton (Ace Ventura, 24) som regnskapsføreren Leland Owlsley, Toby Leonard Moore som Fisks assistent Wesley, Vondie Curtis-Hall (Die Hard 2, Chicago Hope) som reporteren Ben Urich, Matt Gerald (Avatar, Escape Plan, Terminator 3) som Melvin Potter (også kjent som The Gladiator fra tegneseriene) og Peter Shinkoda (Falling Skies) som Nobu, yakuza-lederen som Daredevil har en utrolig intens slåsskamp med. Og ikke minst Scott Glen (Silence of the Lambs, Sucker Punch) som den enigmatiske gamlingen Stick. Tøffere gamling tror jeg du må lete lenge etter. Han er visst innblandet i noe stort og mystisk som vi forhåpentligvis får høre mer om i en senere film eller serie.

Den eneste jeg savnet var Stan Lee. Han bruker jo å ha en liten cameo-rolle i alt som lages av Marvel-filmer og serier, men jeg kunne ikke se ham denne gangen.

Daredevil er både Marvels og Netflix sin beste serie så langt. Det er bare å sette seg ned og se hvis du ikke allerede har gjort det.





Den neste Marvel-serien fra Netflix er A.K.A. Jessica Jones. Jeg hører at både Carrie-Ann Moss (Matrix) og selveste Doktoren, David Tennant, skal være med. Oooh, hvor jeg gleder meg. Foreløpig står det bare 2015 som lanseringsdato, men med en gang jeg får den eksakte datoen kommer jeg til å sende inn friønske til sjefen.

#tv #netflix #marvel #daredevil #kingpin #mattmurdock #wilsonfisk #stick #yakuza #triade #mafia #advokat #foggynelson #karenpage #blind ... (Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)
↧

Etterskjelv og Himmeløyet: Avslutning av ein god krimserie

April 11, 2015, 2:13 pm
$
0
0
I fleire innlegg på bloggen min har eg prøvd å framsnakka Arne Dahl sin serie om A-gruppen. Eg er usikker i kva grad eg har lukkast i å skaffa serien fleire lesarar, men eg håpar at eg ved å stadig gjenta kor begeistra eg er, kan bidra litt til at enno fleire får augene opp for ein verkeleg god skandinavisk kriminalbokserie. Serien kan samanliknast med serien om Martin Beck (Sjöwall og Walhöö) og serien om Van Veeteren (Håkan Nesser) både når det gjeld talet på bøker (10 i kvar serie) og når det gjeld innhaldsmessige og språklege kvalitetar.
Dei ti bøkene i serien om A-gruppen kan lesast som frittståande krimromanar, men lesegleda vert større og utbyttet av lesinga betre om ein les bøkene i rett rekkefølge. I tillegg er det greitt å bli gradvis introdusert for alle hovudpersonane.

Her i landet vart bøkene utgjevne i bortimot tilfeldig rekkefølge (faktisk vart den fyrste boka gitt ut heilt sist) - men kronologien er altså vesentleg for leseopplevinga og er slik:
  1. Misterioso
  2. Ondt blod
  3. Blind jakt
  4. Europa blues
  5. Skjulte dyp
  6. En midtsommernattsdrøm
  7. Dødsmesse
  8. Mørketall 
  9. Etterskjelv
  10. Himmeløyet
Sjølv las eg Mørketall fyrst og deretter En midtsommernattsdrøm - for nokre år sidan. Eg likte dei så godt at eg bestemte meg for å gå "tilbake i tida" for å få med meg heile serien frå start til slutt. Det har eg no gjort - og har lest både bok nummer 6 og 8 på nytt i samanheng.
Handlingane i bøkene går stort sett føre seg i Stockholm, med enkelte avstikkarar rundt om i verda, i tidsrommet 1997 - 2007. Dersom eg skal plukka ut favorittbøker blant dei ti, held eg ein knapp på Europa blues, Dødsmesse og den siste, Himmeløyet.

Etterskjelv las eg i påska og Himmeløyet umiddelbart etterpå - og det kjennest vemodig å vera ferdig med ein så bra serie. Ei "trøyst" kan vera at Arne Dahl har skrive eit slags etterord, ei bok nummer 11 (på svensk heiter boka rett og slett Elva) som er ei avrunding av serien og ein endeleg avskjed med A-gruppen. Den boka er, etter det eg har funne ut, ikkje utgiven på norsk enno. Det er heller ikkje Arne Dahl sin nyaste krimserie; Opcop-serien. Eg skulle ynskja at Dahl sitt norske forlag Cappelen Damm snarast muleg sørger for oversetjing og utgjeving av dei nyaste bøkene til Arne Dahl!

Serien om A-gruppen er altså underhaldande og spennande bøker som anbefalast på det varmaste. Arne Dahl er flink med tempoveksling og har elles ein heilt unik balanse i historiane sine: Balansen mellom humor og alvor, - mellom det actionfylte og det tankefulle. Språket er alltid elegant, tidvis poetisk, tidvis rått og ofte humoristisk. Dahl er ein forfattar med stil som beherskar å skriva lyrisk og draumande, men han har også gode skildringar av det mellommenneskelege og kvardagslege. Dialogane er naturlege og karakteristikkane treffsikre.
Dahl byr på så mangt: gjennomtenkte og intrikate plott, samfunnskritikk, tidsaktuelle tema, fleire gode sidehistoriar, masse spenning - men fyrst og fremst: Interessante og truverdige hovudpersonar.
I motsetnad til mange andre krimseriar handlar denne serien ikkje om ein enkelt protagonist, men om heile etterforskargruppa. Forteljarstemma er allvitande og går inn og ut av handlingar og tankar medan perspektivet skiftar mellom alle dei ti personane som ein etter kvart lærer godt å kjenna - og blir glad i. Dei ulike personlegdomane, forholda mellom dei enkelte og miljøet rundt dei gjer bøkene ekstra leseverdige.

TV-filmen/miniserien bygd på boka Etterskjelv vart nyleg sendt på svensk TV, men er ikkje tilgjengeleg på nettTV for oss som ikkje bur i Sverige. Det er heller ikkje så nøye. For meg vert som regel filmversjonar av bøker eg har lest og likt heilt "feil". Personane ser gjerne heilt annleis ut enn dei eg har sett for meg medan eg les - og dybden i forteljinga vert ofte fråverande på skjermen.

Har du lyst til å lesa intelligent, velskriven og artig krim?
Les serien om A-gruppen av Arne Dahl - men start med Misterioso så går du ikkje glipp av utviklinga og framdrifta. ... (Blogginnlegget er hentet fra BokBloggBerit)
↧

En smakebit på søndag og Minnesota og støvet av Kjartan Hjulstad

April 11, 2015, 3:00 pm
$
0
0
Det er ikke mange norske debutanter som skriver ungdomsromaner med handling fra indianerreservat i USA, det har Kjartan Hjulstad gjort. Brødrene Daniel og Moses vokser opp i et indianerreservat, og oppvekstmiljøet er preget av fattigdom, gjengkriminalitet, dop og vold i nære relasjoner. Fremtidsutsiktene er bleke, men begge guttene drømmer om et bedre liv. Daniel er konfliktsky, mens Moses er ... (Blogginnlegget er hentet fra Flukten fra virkeligheten - en bokblogg.)
↧
↧

Smakebit på søndag 12. april

April 11, 2015, 3:02 pm
↧

En smakebit på en søndag: Midtvinterblod av Mons Kallentoft

April 11, 2015, 3:18 pm
$
0
0
Midtvinterblod
Jeg ble så skuffa over Läckbergs "Løvetemmeren" at jeg vurderte å kutte ut krim. Igjen. 
Så fant jeg denne i Birgittes bokylle. Det at likets sjel kommenterer etterforskningen er detaljen som jeg lot meg friste av. 
En byoriginal blir funnet hengt i et tre og det kan se ut som om det er ofring etter åsatro. Kan etterforskerne Malin Fors og Zeke finne ut hva som skjedde og gi offeret hvile?

Har du lest Midtvinterblod - og hva synes du?

Utdrag:
"(i mørket)
Er det dere som kommer?
Med kjærlighet?
Skisser, notater, den lille svarte boka mi med små, svarte ord, bilder av nåtiden, av framtiden, av fortiden, av blodet.
Jeg er ikke gal. Det er bare en del av meg som har gitt etter, som har gått opp i limingen. Hva hjalp det vel å snakke med denne psykologpersonen?
Den ligger i graderobeskapet der hjemme, notatboka. Her finnes det bare kakesmuler, epler, en innboks som skal tømmes og så det som må gjøres, som allerede er gjort og som må gjøres igjen.
Slipp meg inn, hører dere, det er kaldt her ute. Slipp meg inn.
Hvorfor ler dere? latteren deres river meg i stykker.
Det er kaldt og fuktig.
Jeg vil hjem. Men dette er nok hjemmet mitt nå.
Jeg vil bare være med og leke.
Få kjærlighet.
Det er det hele."

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten!

Marianne ... (Blogginnlegget er hentet fra Mellom bokstablene)
↧
Search

Smakebit på en søndag (114): KUNZELmann & KunzelMANN

April 11, 2015, 3:24 pm
$
0
0
av Carl-Johan Vallgren.
Denne boka kjøpte jeg i Lofoten, på Leknes, på salg i påska i fjor. Den har blitt en sånn støvsamler i hylla som jeg har mål om å få lest. Da jeg fant lydbokutgaven på biblioteket, tenkte jeg at det var en fin mulighet til å få lest boka. Slik får jeg ofte leste disse hyllevarmerne- ved å kombinere lydbok og papirbok. Lydboka funker bra, godt lest av Axel Aubert. Jeg er ca 135 sider inn i boka, av totalt 543 sider. Jeg har lest Kjærlighetens vidunderlige histore av Vallgren før, og den synes jeg var aldeles nydelig. Kunzelmann &Kunzelmann er en annerledes roman enn den, men forfatteren får også her vist frem sitt frodige språk.


Litt om boka:
Når Viktor Kunzelmann dør foran staffeliet sitt 83 år gammel, rulles en utrolig historie opp for hans sønn Joakim. Faren viser seg å ha levd et ufattelig dobbeltliv. Alt i hans liv har vært en løgn. Joakim Kunzelmann på sin side lever et annet slags dobbeltliv, i en hektisk virvel av penger og sex og på god vei til å knekkes av selvforakt. Han har mislyktes med både karrieren og ekteskapet, og den fornedrende ferden fører ham fra luksusrestauranter og dokusåperedaksjoner til pornofilmmiljøer og svarte forretningsavtaler. Alt mens han forsøker å forstå hvem faren virkelig var.

Mer her på Bokelskere

Boka har mye besk og rå humor, og satire, samt frodige beskrivelser, som feks denne her, om hva Joakim tenker om sin svoger Erland og søster Jeanett:


"Erland var en klassisk kulturpsykopat, ifølge Joakim: en akademisk snobb besatt av makt, av å intrigere og spille overlegen overfor alle som ikke behersket teoridannelsen innenfor hans lille forskningsfelt. På toppen av det hele var han venstresekterisk, og faktisk ikke så helt ulik Fidel Castro både når det gjaldt utseendet og og de autoritære politiske ideene. At dette skjeggete sosialistiske årgangsmonsteret hadde klart å fange hans vakre søster i en felle som bestod av akademiske floskler og studentikose komplimenter, var en gåte på høyde med Fermat teorem. (s.17)"  

Da ønsker eg dere en fin søndag, og oppfordrere dere til å ta en titt inn i Maris blogg Flukten fra virkeligheten for å finne enda flere smakebiter!



 ... (Blogginnlegget er hentet fra Artemisias Verden)
↧

I Bokhylla tar noen internettfrie dager …

April 11, 2015, 5:31 pm
$
0
0
... og det er ikke første gang. Jeg har hatt en del internettfrie dager før også, og jeg får heller ikke abstinenser av å være borte fra nettet en stund. Så det går fint for min del. Jeg klarer fint å leve uten mobil også. Jeg hater mobiler (og bruker min kun når jeg må. Kaller den for en nødtelefon ...). Internett må jeg jo ha på grunn av bloggen, så jeg kan ikke kutte ut Internett fullstendig, men så kan ikke kalle meg avhengig av Internett heller. Jeg er ikke der døgnet rundt, men likevel er det godt å ha noen dager der man er fullstendig frakoblet. La være å oppdatere noe som helst på bloggen, og bare lese.

Jeg tar noen internettfrie dager frem til onsdag/torsdag og da kommer jeg tilbake med en ameldelse av boka Anatomy of a haunting. 

 Bilde hentet fra google.
... (Blogginnlegget er hentet fra I Bokhylla)
↧
↧

Mikronoveller på vent

April 14, 2015, 9:34 am
$
0
0
Eg var på biblioteket i dag og lånte Vente på fuglen av Frode Grytten. Denne mikronovellesamlinga kom ut i fjor og eg har tenkt at eg skulle lesa boka - berre eg fann ho ein plass. Og det har eg altså no gjort.
Eg ser fram til å lesa desse små underfundige tekstane frå ordkunstnaren Grytten. Kvar "novelle" er ein tweet på 140 bokstavar og teikn, ei på kvar side av boka (på i alt 208 sider). Eg har tenkt å bruka tid på denne og lesa nokre få tekstar kvar dag.

Frå omslagsteksten:

Fødsel. Død. Sorg. Glede. Kjærleik. Utruskap. Hengemagar. Trofékoner. Ungkarar. Augustkveldar. Søndagsturar.

Frode Grytten viser at det er mulig å skrive ultrakort om dei store tinga i livet. På 140 teikn fortel han om korleis vi lever, elskar og går under. 
Vente på fuglen er eit utval av dei beste mikronovellene frå Gyttens populære Twitter-prosjekt.

«Burettslagsblues i juni. Dugnad i femte. Oppussing i fjerde. Krangling i tredje. Stille i andre. Puling i første. Skitentøyvask i kjellaren.»

«Mange år seinare går det opp for ho kva ho skulle ha svart den junikvelden då ho var 17, han var ny og spurte om dei skulle vere kjærastar.»

«Å vakne med tre jenter i senga. Å vakne med kone, dotter (3) og endå ei dotter (1). Å vakne med dei som ein elskar. Aprilmorgon. Aprillykke.»

Beathe har ny fin blogg; Beathes bokhjerte, der ho held fram med utfordringa "Boken på vent".
... (Blogginnlegget er hentet fra BokBloggBerit)
↧

Kjære Osama av Chris Cleave

April 14, 2015, 10:21 am
$
0
0
"Kjære Osama, de vil ha tak i deg død eller levende for at det skal bli slutt på terroren. Vel, jeg vet ikke helt- det ble ikke slutt på rock 'n roll da Elvis døde- den ble bare dårligere. Før vi visste ordet av det, hadde vi Sonny & Cher og Dexy's Midnight Runners. Mer om dem siden. Poenget mitt er at det er lette å starte slike ting enn å stanse dem. Men det tenkte du vel over eller? Det er utlovet en belønning på 25 millioner dollar på ditt hode, men du behøver ikke bli søvnløs på grunn av meg, Osama. Jeg har ingen opplysninger som kan føre til at du blir funnet eller pågrepet. Dessuten ville jeg ikke vite hva jeg skulle gjøre med 25 millioner dollar. Jeg har ingen å bruke pengene på etter at du sprengte mannen og gutten min i lufta." Kjære Osama, s. 11 (Av Chris Cleave, 2006, N.W.DAMM & SØN, 253 sider) ?DEBUTANT

Jeg har et ambivalent forhold til karakterer med tvilsom moral. På den ene siden hender det at jeg, som så mange andre, blir så sjarmert av dem at jeg velger å skyve de negative aspektene ved deres karakter i bakgrunnen. At jeg heller fokuserer på de positive aspektene ved den de «er»; deres vittighet, intelligens, oppfinnsomhet og kreativitet. Selv når disse negative personlighetssidene kan spenne fra det tvilsomme til det ulovlige. Det er slik jeg f.eks. kan leve med å beundre Hannibal Lecter i «Nattsvermeren», heie på Dexter Morgan i «Dexter» og Paul Kersey, Charles Bronsons vigilantkarakter, i «Nådeløs by».

På den andre siden har jeg mange ganger mistet interessen for en bok når karakterene det er meningen at jeg skal sympatisere med og heie på, gjør seg skyldige i mindre moralske overtredelser. I hvert fall når du sammenlikner dem med Lecter, Dexter og Bronsons Kersey.

Jeg er f.eks. ikke spesielt interessert i å forstå mobberen i hjel. Føler ikke noe annet enn vemmelse når noen tar mordere til forsvar. Går rundt med tunge skyer over hodet over å ha drept en seriemorder (SPOILER! se «Fuglemannen» av Mo Hayder). Eller opptatt av å gå til bunns i hva som får en ektemann eller hustru til å begå utroskap og opprettholde en affære.

Slik jeg ser det er det eneste som er verdt å se frem til i en bok om utroskap den (vanligvis) uunngåelige avsløringen og straffen (enten det er å miste familien eller få en bunny boiler i nakken). Og heldigvis har de fleste forfattere nok anstendighet til å gi leserne dette. Men det er en del som prøver å gå andre veier, tilbakeholder payoffen i tredje akt. Resultatet er, slik jeg ser det, aldri tilfredsstillende(se Guro Hoftun Gjestads «Anfall»).

Så hvordan er det mulig, og viktigere, forsvarlig, å på den ene siden heie på eller beundre fiktive mordere, mens en ser ned på, ryster på huet og vifter med den moralske pekefingeren mot andre fiktive karakterer som er moralsk klanderverdige, men et stykke fra å være mordere? Jeg har ikke kommet på et tilfredsstillende og rasjonelt forsvar. Men det er nå slik det er.

Poenget er at jeg ville likt hovedpersonen i Chris Cleaves debutroman, og dermed boka, mye mer om hun ikke hadde vært en notorisk utro hurpe. Men det er det hun er. Hun er likevel ikke alene om det. De fleste karakterene i boka er det, enda de alle har vært i mangeårige forhold. Én har til og med barn.

Det er meningen at den svake moralen hos flere skal være en slags «kommentar» og kontrast med den reelle eller påståtte puritanismen til terroristene som spiller en så sentral rolle i historien. Men jeg har store problemer med å forstå et tankesett som ser på utroskap som kjærlighet, og spredningen av den (i boka) som en passende motpol til hatet terroristene representerer. Det blir gjort verre av at alle, bortsett fra én av de bedratte partnerne, ikke får vite noe om sviket.

Om man skal rangere karakterene fra dårlig til verst (hva gjelder moralsk usympatiskhet), tar nok hovedpersonen kaka. Ikke for utroskapen, ikke hvis vi er generøse, men ganske enkelt fordi hun har den verste unnskyldningen for å være utro som jeg noen gang har lest: Ektemannens jobb som politimann i bombedesarmeringsgruppen gjør henne nemlig så nervøs at den eneste måten hun vet om for å få det ut av kroppen, er å ligge med menn.

Det er slik hun møter Jasper Black. Han er kokainsniffende journalist, jobber for Sunday Telegraph og er samboer på sjette året med annen journalist, den elegante, kalde (jepp) og karrierebevisste Petra Sutherland. Jasper og vår heltinne møtes på den lokale puben, flørter og ligger sammen. Det spiller ingen rolle at begge vet at de er naboer, og at begge vet om eksistensen av den andres livspartner. Det som starter som et engangsligg utvikler seg snart til en affære, og senere til et merkelig trekantforhold.

Men det er etter at elleve terrorister kaldblodig sprenger seg selv og flere hundre uskyldige på en fotballkamp mellom Arsenal og Chelsea. Hovedpersonens mann og fire og et halvt år gamle sønn er blant de omkomne. Det eneste vår heltinne tilsynelatende har igjen er minnene, dokken etter sønnen, og vissheten om at hun var utro mot mannen sin mens han og sønnen ble sprengt av bombene. Bokstavelig talt.

Sjokket treffer ikke både hun, men hele landet. Storbritannia, og London spesielt, går fra å være en livlig metropol til et sted der portforbud, segregering og profilering blir daglige ting i flere måneder. I mangel av nær familie, søker hovedpersonen, nå enke, trøst hos Jasper. Både følelsesmessig og seksuelt. Det ser ikke Petra forståelig nok ikke på med blide øyne. Senere, og omtrent parallelt, innleder vår heltinne et forhold til en annen opptatt mann, ektemannens sjef. Det blir ikke billett til det forjettede landet. Dermed oppstår behovet for å melde seg til busemannen som rev livet hennes i stykker.

Tross de frustrerende lite sympatiske karakterene, kan jeg ikke si at jeg ikke likte «Kjære Osama». Til det er den uforglemmelig og magnetisk godt skrevet. Karakterene, enn så fæle de er, er morsomme, smålige, hyklerske, ynkelige, rasende og beregnende. Med andre ord; mangesidige.

Boka kom ut før 7.7.2005 og var debutboka til Chris Cleave. I mine øyne gjør det ham ikke bare til en skremmende forutsigende forfatter, men en jeg, etter å ha lest «Kjære Osama», ikke kan vente med å bli bedre kjent med. Og jeg håper at hans andre bøker ikke gjør det like vanskelig å like både karakterene og boka.

Anbefales.

Tittel: Kjære Osama
Utgitt: 2006
Forlag: N.W.DAMM & SØN
Sider: 253

Terningkast: 4

#bok #bøker #anmeldelse #litteratur #terrorisme #utroskap ... (Blogginnlegget er hentet fra Leseriet)
↧

Krim: Siste buss til Woodstock (Last Bus to Woodstock) av Colin Dexter – bok nr. 1 i serien om Inspektør Morse

April 14, 2015, 11:16 am
$
0
0
Romanen Siste buss til Woodstock ble utgitt i 1975 og første gang på norsk i 1978. Utgaven jeg har lånt av biblioteket er en pocketutgave på 187 sider med liten skrift. Dessverre. Skriften var rett og slett mikroskopisk. Jeg forstår ikke at man gi ut slike bøker og ta seg betalt for dem... Men det er den eneste jeg fant uten å måtte kjøpe boken, og jeg kjøper sjelden krimbøker.


Siste buss til Woodstock er den første romanen om Inspektør Morse og hans kollega Lewis. En serie jeg har bestemt meg for å lese etter å ha lest den tiende boken i serien som jeg likte godt: Veien gjennom skogen.  Siste buss til Woodstock var også god og underholdende.


Mrs Mabel Jarman står på en bussholdeplass like utenfor Oxford. Hun er eneste vitne til at to unge kvinner haiker og blir plukket opp av en rød bil. Kl 22.30 samme kveld blir en av kvinnene funnet drept på en gårdsplass utenfor puben Black Prince i Woodstock.


«Da overkonstabel Lewis og to uniformerte konstabler ankom, samlet det seg en liten klynge med nysgjerrige folk på fortauet vis-a-vis. Det unngikk ikke deres oppmerksomhet at politibilen straks parkerte tvers over gårdsplass-innkjørselen, slik at den ble avsperret. Fem minutter senere kom enda en politibil, og blikkene vendte seg mot den smidige mørkhårede mannen som steg ut. Han vekslet noen ord med konstabelen som stod vakt utenfor, nikket anerkjennende et par ganger — og forsvant inn i vertshuset.


Han kjente lite til overkonstabel Lewis, men ble raskt imponert over mannens hederlige anstrengelser. De konfererte livlig sammen og ble meget snart enige om det innledende etterforskningsopplegg. Lewis, med hjelp av den andre konstabelen, skulle notere navn, adresse og bilnummer på alle de tilstedeværende og oppta korte forklaringer om deres bevegelser i kveldens løp. Det var over femti mennesker der, og førstebetjent Morse innså at det ville ta tid.


«Skal jeg skaffe assistanse?»

«Jeg tror at vi to klarer det, sir.»

«Godt. Så setter vi i gang.»


Det er Morse og Lewis første sak sammen. Allerede dagen etterpå glefser den humørsyke Morse til Lewis. Der blir ikke siste gang. Lewis får beskjed om å stille på jobb kl 7.30 dagen etter.


«Presis 7.30 neste morgen banket Lewis på førstebetjentens dør. Da ingen svarte, vred han forsiktig på dørklinken. Ikke liv å se. Han gikk tilbake til forhallen og spurte om Morse var kommet.


«Ha'kke sett'n.»

«Han sa han skulle være her halv sju.»

«Vel, du kjenner vel ham.


Skulle ønske jeg gjorde det, tenkte Lewis. Han gikk for å hente rapportene han møysommelig hadde skrevet ut dagen før — og leste nøye igjennom dem. Han hadde gjort sitt beste, men det var lite å gå på. Han labbet videre til kantinen og bestilte en kopp kaffe. Konstabel Dickson, som han kjente ganske godt, gikk ivrig løs på en tallerken med bacon og tomater.


«Åssen går det med drapet?»

«Tidlig å si noe.»

«Gamle Morse har saken?»

«Yep.»

«Underlig skrue, hva?» Lewis var ikke uenig. «Jeg veit iallfall en ting,» sa Dickson. «Han var her til langt over midnatt og fikk faktisk alle i hele huset tii å sprette rundt for seg. Jeg tror hver eneste telefon var rødglødende. Jøss, som den fyren kan jobbe — når han først vil.»


Lewis felte seg litt flau. Selv hadde han jo sovet sett fra seks til seks. Han tenkte at Morse fikk sin velfortjente søvn, og satte seg ned med en kaffe.

Ti minutter senere kom en nybarbert Morse muntert vandrende inn i kantinen. «Ai, der er du, Lewis. Beklager at jeg er sen.»

Han bestilte en kopp kaffe og satte seg vis-a-vis. «


Det går nesten en måned til de får løst saken. Samarbeidet går stort sett bra mellom d Morse og Lewis. Det som er et av problemene under etterforskningen, er at de ikke finner ut av hvem den andre kvinnen som var sammen med den drepte Sylvia, er. Den mistenkte, en arbeidskollega til Sylvia, nekter. Når heller ikke Mrs Mabel Jarman mener at hun er den rette, må de lete videre. Etterhvert finner de bilen som tok opp haikerne. Men heller ikke bilføreren som påstår han satte av kvinnene og kjørte videre, kan gi dem opplysninger til å spore opp kvinnen.


Selv om jeg har sett mange episoder av TV serien om Morse og Lewis kan jeg huske historien fra denne Siste buss til Woodstock. Eller fra romanen Veien gjennom skogen.



Neste roman i serien er Savnede var iført...,også den dessverre i pocket. Men heldigvis en litt bedre skrifttype. Men bare litt....

... (Blogginnlegget er hentet fra tones bokmerke )
↧
Viewing all 16995 articles
Browse latest View live
Search