Noe så praktisk, når jeg egentlig ikke hadde lyst å vikle meg ut av bikinien og gå bort på biblioteket, hokus-pokus-filiokus så hadde jeg boken mellom fingrene.
Gard Sveen er en norsk mann i sin beste alder, bosatt i Ytre Enebakk og jobber i forsvarsdepartementet. Kun nylig har han kunne tittelere seg som forfatter, siden
Den siste pilegrimen, som kom ut i år, er hans debutbok. Jeg ser for meg Gard, som etter 20 år i en tørr og kjedelig jobb i departementet, sitter og ser på det som står om ham på Wikipedia.
Første setning: "Gard Sveen er en norsk kriminalforfatter". Herlig hva?
Må jo være mye mer spennende å være kriminalforfatter enn politiker :)
I denne boken flettes to historier sammen parallelt. I første del av historien er vi i 1945, hvor ettervirkninger etter krigen innhenter kriminalinspektør Gøsta Persson i en sak om mord/selvmordet på Kaj Holm i Stockholm. Denne delen forskyver seg enda noen år tilbake til 1942 hvor den opprinnelige handlingen ligger.
Samtidig er vi i Oslo i 2003 hvor vi blir kjent med håndballtreneren og politimannen Tommy Bergmann. En fin maidag finner noen studenter som skal slå leir en grunn grav med beinrester etter mennesker. Disse har lagt i jorden en god stund.
I del to blir enda et scenario introdusert. Det tar oss tilbake til 1939 i Storbritannia og et av ofrene, Agnes Gerner`s historie.
Når det i så i 2003 dukker opp et heller spesielt mordvåpen ved siden av et ferskt lik, er vi i gang. Etterforskningsleder Tommy Bergmann får den umulige oppgaven å finne ut av hvem som kan ha utført det bestialske drapet, og hvem er det de har funnet levninger fra.
Spenningen stiger raskt, og det tar ikke lang tid før jeg er dypt inne i historien med hver celle i kroppen. Hoppingen mellom historiene er lett å følge med på og bidrar til det høye spenningsnivået. Han skriver i korte raske setninger, og gir oss akkurat nok bakgrunnsstoff til å bli godt kjent med karakterene. Dette er krim sånn som jeg liker det, rask og oversiktlig, med en troverdig historie og akkurat passelig med blod og gørr.
Heldigvis har forfatteren ikke tenkt å gi seg med dette, men lover at Den siste pilegrimen får en oppfølger eller to.
Smakebit:
Like før de kom inn i lunden, der hunden lette etter ballen, så Agnes Gerner i øyekroken at Christopher tok noe mer ut av feltsekken. Det var som om sola forsvant fra himmelen, da hun så hva han nå hadde i hånda. Den store Webley-revolveren.
Når vi kommer inn i lunden, sa han og nikket rett fram, skal du skyte den.
Atnes Gerner åpnet munnen, men ingenting kom ut. I noen sekunder beveget bakken seg under henne. Jeg tror ikke jeg... sa hun lavt. Christopher Bratchard sa ingenting. I taushet holdt han revolveren fram mot henne. Tre griser hadde hun skutt, bare for å vise at hun kunne hvis hun måtte, men ... mannen var simpelthen gal.
Hvis ikke gjør jeg det selv, sa han.
Via bloggen Flukten fra virkeligheten kan du hver søndag få med deg en rekke flotte lesetips. Denne søndagen er der også en konkurranse du kan delta i. Ikke vært innom før? Ta en titt da vel! ... (Blogginnlegget er hentet fra Tine's blogg)