Lucinda Rileys bøker selges i bøtter og spann her hjemme på berget. Bokhandlene stabler hennes bøker opp til taket i visshet om at de rives bort sekundet etter. På bibliotekene er det lånekøer herfra til evigheten. Tross uendelige mengder klisjeer og pinligheter - det er tidvis så ekstremt at man kan dåne av mindre - appellerer hennes fortellinger på forunderlig vis til den norske lesermassen. Meg også.
- Og det er ekstremt irriterende.
![]()
Lavendelhagen, av Lucinda Riley
Tradisjonen tro følger forfatteren sin suksessoppskrift også i sin tredje roman: to fortellinger fortelles, en fra nåtiden og en fra fortiden. Alt sammen smekket med kjærlighet, svik, sorg og de lekreste gods.
Selvfølgelig flettes disse historiene inn i hverandre. Selvfølgelig aner vi allerede i begynnelsen hvordan dette skjer. Selvfølgelig.
Hadde det bare blitt med denne selvfølgelige forutsigbarheten. Den hadde vært grei å svelge. Det som ikke er like greit å svelge er den banale handlingen og det uforlignelige dårlige språket.
Er (((spoiler alert))) nødvendig når handlingen i de første sidene avsløres? Kan jeg unnskyldes i den forstand at avsløringen bidrar til å understreke mitt poeng om et handlingsforløp som er under enhver kritikk?
Jeg forsøker. Du er uansett advart herfra til månen, både når det gjelder det ene og det andre. Nesten mest av alt det andre.
s. 1-60
Emilie tar farvel med sin mor på dødsleiet. Hun får hjelp til å ta seg av dødsboet. Hun møter en mann. Dagen etter erklærer han sin uforbeholdne kjærlighet. Han kaller henne vakker og hun kaster seg i hans armer. Påfølgende uke lever de i sus og dus og det er ikke måte på. – Men hvor blir det av all stønningen? All lidenskapen? All sengehyggen?
Når man ikke tror det kan bli verre blar man over til:
s. 65
Hennes hund blir funnet påkjørt. Hans liv er ikke å redde.
Når man ikke tror det kan bli verre blar man over til:
Neste kapittel. Kapittelets undertittel er 9 måneder senere.
Vi aner at stønningen vi etterlyste på side 60 har skjedd uten et eneste skrevet ord.
Når man ikke tror det kan bli verre:
... Leser man resten av boken i et glefs. Det er det verste med hele boken, hele hennes forfatterskap:
Leseren hypnotiseres, man forføres fullstendig. Man klarer rett og slett ikke legge fra seg boken.
Tross all irritasjon, til tross for at du er konstant ille berørt, til tross for forutsigbarheten, til tross for din egen forbannelse over misbruk av tid. Man lar seg like fordømt forføre.
Hvordan er det egentlig mulig? La meg si det på en annen måte:
Hvordan. Er. Det. Egentlig. Mulig?!
Boken er rett og slett fryktelig dårlig. Vi kommer ikke utenom det. Det hele er rett og slett ulidelig kleint. Det er et misbruk av klisjeer som knapt nok kjenner sitt sidestykke. Det er en uforståelig adjektivbruk, for hvem andre en Riley kommer seg unna ”opplyste hun” i sensuelle dialoger, gang på gang på gang? Dialoger som fra før av er pinlig dårlige. Pinlig dårlige dialoger i tåpelige historier. Dialoger som forsøksvis krydres med en overdreven og unødvendig bruk av franske ord og uttrykk.
Det er en lidelse å skumme seg igjennom samtaler om frokost, hvor vår heltinnes utkårede sjarmerer henne i senk med sitt innkjøp av bagetter, croissants og pain de chocolat. Om du klarer å la slikt passere opptil flere ganger i løpet av knappe 500 sider er du mitt overmenneske. Intet mindre.
Og ingenting reddes av harselering, forfatteren redder ikke stumpene med bitende ironi over samfunnet. Figurene er endimensjonale, enten veldig snille eller veldig slemme. Man lukter lunta før de nevnes med et ord. Det er ille.
Likevel. Herrefred, likevel.
Likevel er det hele så infernalsk underholdende og medrivende. Jeg tror jammen min hatt jeg klarte å presse ut noen tårer underveis også. Ikke sinna-tårer. Men tårer som ufrivillig kommer underveis i lesingen fordi man på uforståelig vis makter å bli rørt av den banale, elendige, irriterende, pinlige historien. Herrefred, jeg gremmes.
Jeg forstår det bare ikke. Kanskje forklaringen er forfatterens skjønne personlighet, hennes behagelige søte vesen gjenspeiler seg i bøkene hennes. Det er liksom ikke noe vondt i henne, og hun forsøker ikke annet enn å underholde sine lesere.
Problemet er ikke Lucinda Riley. Hennes fortellinger kan man velge å like eller mislike, men at leserne lar seg forføre tross all negativitet, forteller om et stort potensiale.
Det er nettopp dette som er problemet. Det som plager meg er potensialet som kastes bort. Potensialet som ligger i bunn, potensialet som spoleres på grunn av den udokumenterte vissheten om at leserne uansett nærmest ukritisk sluker bøkene. En strengere korrektur kunne reddet hennes romaner. Resultatet etter flere redigeringsrunder kunne vært mer enn godkjent. Dette er rett og slett ikke godt nok håndverk.
Jeg har nådd mitt metningspunkt. Underholdningsverdi eller ei, det er altfor mange bøker der ute til å kaste bort tid på å lese romaner med et så dårlig språk.
- Og ikke avfei dette som språksnobberi. Ta leserne på alvor. Dette er rett og slett ikke godt nok.
---------------------------------
Kilde: Leseeksemplar mottatt fra forlaget etter ønske fra undertegnede. Forlaget får ha meg unnskyldt. Boken kommer til å selge i bøtter og spann uansett hva jeg mener.
Andre blogginnlegg: Jeg har tidligere blogget om Rileys debutroman (Orkideens hemmelighet). Oppfølgeren (Jenta på klippen) unnet jeg kun noen ord. Ikke minst foreviget jeg mitt møte med forfatteren i (dette) innlegget. En meget klam opplevelse.
Andre omtaler: De eminente bokbloggere (Lena fra Les Mye) og (Bok-Karete) er langt mer diplomatiske enn undertegnede.
Urovekkende fakta: Neste roman er snart på trappene. En del av handlingen skal etter sigende foregå i Norge. Det skal bli en sann utfordring å holde meg standhaftig... ... (Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)
- Og det er ekstremt irriterende.
Tradisjonen tro følger forfatteren sin suksessoppskrift også i sin tredje roman: to fortellinger fortelles, en fra nåtiden og en fra fortiden. Alt sammen smekket med kjærlighet, svik, sorg og de lekreste gods.
Etter morens død arver Emilie et slott i Frankrike. Her finner hun en bok med dikt, skrevet av den mystiske Sophia. Hennes kjærlighetshistorie blir inngangen til fortidshistorien fra 2. verdenskrig. Den handler om engelske Constance som kommer til Paris som spion. Her blir hun viklet inn i et nett av løgner og bedrag, og blir tvunget til å oppgi sin identitet og kutte alle bånd til familien. (Forlagets omtale)
Selvfølgelig flettes disse historiene inn i hverandre. Selvfølgelig aner vi allerede i begynnelsen hvordan dette skjer. Selvfølgelig.
Hadde det bare blitt med denne selvfølgelige forutsigbarheten. Den hadde vært grei å svelge. Det som ikke er like greit å svelge er den banale handlingen og det uforlignelige dårlige språket.
Er (((spoiler alert))) nødvendig når handlingen i de første sidene avsløres? Kan jeg unnskyldes i den forstand at avsløringen bidrar til å understreke mitt poeng om et handlingsforløp som er under enhver kritikk?
Jeg forsøker. Du er uansett advart herfra til månen, både når det gjelder det ene og det andre. Nesten mest av alt det andre.
s. 1-60
Emilie tar farvel med sin mor på dødsleiet. Hun får hjelp til å ta seg av dødsboet. Hun møter en mann. Dagen etter erklærer han sin uforbeholdne kjærlighet. Han kaller henne vakker og hun kaster seg i hans armer. Påfølgende uke lever de i sus og dus og det er ikke måte på. – Men hvor blir det av all stønningen? All lidenskapen? All sengehyggen?
Når man ikke tror det kan bli verre blar man over til:
s. 65
Hennes hund blir funnet påkjørt. Hans liv er ikke å redde.
Når man ikke tror det kan bli verre blar man over til:
Neste kapittel. Kapittelets undertittel er 9 måneder senere.
Vi aner at stønningen vi etterlyste på side 60 har skjedd uten et eneste skrevet ord.
Når man ikke tror det kan bli verre:
... Leser man resten av boken i et glefs. Det er det verste med hele boken, hele hennes forfatterskap:
Leseren hypnotiseres, man forføres fullstendig. Man klarer rett og slett ikke legge fra seg boken.
Tross all irritasjon, til tross for at du er konstant ille berørt, til tross for forutsigbarheten, til tross for din egen forbannelse over misbruk av tid. Man lar seg like fordømt forføre.
Hvordan er det egentlig mulig? La meg si det på en annen måte:
Hvordan. Er. Det. Egentlig. Mulig?!
Boken er rett og slett fryktelig dårlig. Vi kommer ikke utenom det. Det hele er rett og slett ulidelig kleint. Det er et misbruk av klisjeer som knapt nok kjenner sitt sidestykke. Det er en uforståelig adjektivbruk, for hvem andre en Riley kommer seg unna ”opplyste hun” i sensuelle dialoger, gang på gang på gang? Dialoger som fra før av er pinlig dårlige. Pinlig dårlige dialoger i tåpelige historier. Dialoger som forsøksvis krydres med en overdreven og unødvendig bruk av franske ord og uttrykk.
Det er en lidelse å skumme seg igjennom samtaler om frokost, hvor vår heltinnes utkårede sjarmerer henne i senk med sitt innkjøp av bagetter, croissants og pain de chocolat. Om du klarer å la slikt passere opptil flere ganger i løpet av knappe 500 sider er du mitt overmenneske. Intet mindre.
Og ingenting reddes av harselering, forfatteren redder ikke stumpene med bitende ironi over samfunnet. Figurene er endimensjonale, enten veldig snille eller veldig slemme. Man lukter lunta før de nevnes med et ord. Det er ille.
Likevel. Herrefred, likevel.
Likevel er det hele så infernalsk underholdende og medrivende. Jeg tror jammen min hatt jeg klarte å presse ut noen tårer underveis også. Ikke sinna-tårer. Men tårer som ufrivillig kommer underveis i lesingen fordi man på uforståelig vis makter å bli rørt av den banale, elendige, irriterende, pinlige historien. Herrefred, jeg gremmes.
Jeg forstår det bare ikke. Kanskje forklaringen er forfatterens skjønne personlighet, hennes behagelige søte vesen gjenspeiler seg i bøkene hennes. Det er liksom ikke noe vondt i henne, og hun forsøker ikke annet enn å underholde sine lesere.
Problemet er ikke Lucinda Riley. Hennes fortellinger kan man velge å like eller mislike, men at leserne lar seg forføre tross all negativitet, forteller om et stort potensiale.
Det er nettopp dette som er problemet. Det som plager meg er potensialet som kastes bort. Potensialet som ligger i bunn, potensialet som spoleres på grunn av den udokumenterte vissheten om at leserne uansett nærmest ukritisk sluker bøkene. En strengere korrektur kunne reddet hennes romaner. Resultatet etter flere redigeringsrunder kunne vært mer enn godkjent. Dette er rett og slett ikke godt nok håndverk.
Jeg har nådd mitt metningspunkt. Underholdningsverdi eller ei, det er altfor mange bøker der ute til å kaste bort tid på å lese romaner med et så dårlig språk.
- Og ikke avfei dette som språksnobberi. Ta leserne på alvor. Dette er rett og slett ikke godt nok.
---------------------------------
Kilde: Leseeksemplar mottatt fra forlaget etter ønske fra undertegnede. Forlaget får ha meg unnskyldt. Boken kommer til å selge i bøtter og spann uansett hva jeg mener.
Andre blogginnlegg: Jeg har tidligere blogget om Rileys debutroman (Orkideens hemmelighet). Oppfølgeren (Jenta på klippen) unnet jeg kun noen ord. Ikke minst foreviget jeg mitt møte med forfatteren i (dette) innlegget. En meget klam opplevelse.
Andre omtaler: De eminente bokbloggere (Lena fra Les Mye) og (Bok-Karete) er langt mer diplomatiske enn undertegnede.
Urovekkende fakta: Neste roman er snart på trappene. En del av handlingen skal etter sigende foregå i Norge. Det skal bli en sann utfordring å holde meg standhaftig... ... (Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)