Jeg kan nå krysse av for fire leste bøker i Karl Ove Knausgårds 6-bind store romanserie med selvbekjennende skrifter. Det var med en viss spenning (og ikke minst nysgjerrighet) jeg tok fatt på fjerde bind. Det er jo godt kjent at Knausgårds opplevelser i Nord-Norge danner utgangspunktet for handlingen i debut-romanen hans Ute av verden. Nå var jeg ikke spesielt begeistret for akkurat den boka, men det er alltid interessant å se hva som inspirerer en forfatteren, og jeg ville gjerne se om de to romanene hadde noen likhetstrekk.
I Min Kamp 4 forlater 18 år gamle Karl Ove hjembyen Kristiansand for å jobbe ett år som lærervikar i en liten bygd i Nord-Norge. Han har ett mål for oppholdet: Å skrive sin første novellesamling. Det blir ikke så mye skriving på ham dette året. I stedet fylles månedene i nord av ensomhet og drømmer, festing og glemsel. Hovedpersonen står på terskelen til voksenlivet men har langt igjen før han kan legge ungdommen bak seg. Jeg kan ikke si at jeg misunner ham.
Dessverre ble møtet med Karl Ove som ung mann en nedtur. Romanen grep meg ikke på samme måte som de tre første bøkene. Denne gang var det vanskelig for meg å leve meg inn i hovedpersonens tanker og handlinger. Det oppstod rett og slett en kulturkollisjon, eller generasjonkløft, om du vil. Bokas hovedperson er en ung gutt med manglende impulskontroll, stort alkoholforbruk og en desperat jakt etter forløsning (bokstavelig talt). En tenåring i all sin "prakt" og pinlighet, med andre ord. Hans verden er så utrolig fjernt fra mitt eget liv, men dette bør jo ikke sette begrensninger for en god litteraturopplevelse. Snarere tvert i mot. Jeg fant dessuten veldig få berøringspunkter til min egen ungdomstid. Det er mulig det er jeg som var en kjedelig ungdom, eller kanskje forskjellene skyldes at Karl Over er gutt og jeg er jente?
Det fine med bok 4 er at den, som tredje bind, har et enkelt språk som gjør den lettlest (og fort lest). Historien fungerer greit nok i den grad jeg mest står på sidelinjen og betrakter hovedpersonens krumspring med bankende mamma-hjerte. Det jeg savnet mest var intensiteten og setningsflyten som var så sterkt tilstede i spesielt de to første bindene. Og selv om Knausgårds roman Ute av verden ikke fenget meg, så stod i alle fall språket i boka fjellstøtt. Dersom man sammenligner de to romanene synes jeg at forfatteren dikter bedre i debut-romanen sin enn i denne romanen som gir inntrykk av å skildre "virkeligheten". Jeg har lurt på om mangelen på brodd og nerve skyldes at forfatteren har firt på sine egne prinsipper om å skive "sannheten". Knausgård innrømmer da også at bok 3 og 4 inneholder mer diktning og flere omskrivniger enn de første bøkene i serien.
Laber interesse til tross, jeg gir meg ikke med Knausgård! Her skal det knauses til siste side, og jeg er allerede halvveis i Min Kamp 5. Så langt liker jeg den mye bedre. Språket er på plass og intensiteten er skrudd opp et hakk. Boka blir nok min følgesvenn et par uker til.
... (Blogginnlegget er hentet fra Bokofilia)