Vidar Kvalshaug skriver i en anmeldelse i Aftenposten (5.5.2013) at Jungersen er en mannlig forfatter som forstår kvinnelige fortellere - forstått som at Mia's stemme i boken, hun har fortellerstemmen, og Kvalshaug skriver at "hennes tenkemåte, handlingsmåte, dialog og reaksjoner på de forskjellige utfordringene virker uanstrengt og troverdig". Vel - jeg kunne ikke vært mer uenig.
Mia fremstår i boken som en overfladisk, lite tenkende og ekstremt materielt orientert kvinne. Hun virker rimelig enkel og tar rikelig med stupide valg, både når det gjelder sin egen situasjon og familiens. Hun blir hos notorisk utro Fredrik, forsøker - ut av det blå - å drikke seg i hjel, har et reflekskjonsnivå som aldri klarer å løfte blikket opp fra grusen under føttene hennes og fremstår som en stereotypisk versjon av den danske (og for den del norske) middelklasse kvinnen. Dette er den nedslående versjonen: de henger på cafe om dagen, alle ser like ut, har samme klær, reiser på hytta hver helg, er fasadeorientert og fallet kan bli ekstremt høyt. Karakteren Mia er forflatet og kjedelig, forutsigbar og enkel. Det eneste positive som kan sies om henne er at hun er interessert i klassiske danske møbler og at hun jogger. Og da er det ikke så mye tilbake.
Selve teksten er enkel, nesten patetisk i perioder, og på nivå med de dårligste Chic Lit bøkene. Det går fort å lese, og det gir en form for kortvarig følelse, men boken er glemt en uke etter den er lest. Her er det ikke spor av psykologiske portretter, og Fredrik stilles ikke et øyeblikk ansvarlig for sin troløshet, sine voldsomheter og sine svik. Og når Mia går fysisk løs på Fredrik illustrer dette en kvinne som hverken er i stand til eller har evne til, å analysere sin egen situasjon eller atferd. Nedslående.
Det ender selvfølgelig med, som en banalisert versjon av Woody Allens Alice, at Mia blir lykkelig i en liten hybel leilighet. Til forskjell fra Alice, som er en kvinne som bygger sitt liv, faller Mia for Bernard, denne intetsigende - og skal det vise seg, også hjerneskadde - advokaten som har en kone som også er skadet. Parodien på en kvinne er dermed fullendt. Kvinner må ha en mann, uansett hva konsekvensene er. Bull shit!
Styr unna, denne boken er en lettvekter som ikke bidrar til annet en dyp og ektefølt irritasjon. Hvis en mann skal skrive som en kvinne må vi kunne forvente noe som lodder dypere enn det Jurgensen presterer her. Livet er for kort til å kaste det bort på kiosklitteratur av denne typen.
Anbefales overhodet ikke. ... (Blogginnlegget er hentet fra Jeg leser)