Så right to the chase:
Offisiell tid: 55.32
Sentrumspers, ingen gåing.
Gjennsomsnittstid: 5,34/km, 10,8km/t.
Første fem på 29. Andre fem på 26.
Raskeste fart: 14,4km/t.
, og nei selv om man løper 3min raskere på siste halvpart
betyr det ikke at man har luseløpt, bare åpnet fornuftig.
Ignorer den nervøse før-start-grimasen.
Igår løp jeg Sentrumsløpet 2013
Guess what! Jeg har lært av mine feil.
Ungikk dokøen og brukte handicappen på Peppes.
Valgte riktig sko og fjernet et lag med klær.
Det eneste feilvalget som kunne påvirket resultatet i ytterligere positiv retning var en manglende halv banan før start. Hørte på mine følgesvenner som hevdet at banan på et sådann tidspunkt ville resultere i magetrøbbel, burde istedet hørt på mitt nevrotiske indre som var overbevist om at sultedøden var nær og 10km uten næring var uaktuelt. En nevrose som førte meg rett til sportsdrikkstasjonen og all den knuffende forsinkelsen dette medfører.
Så kan man da tenke halvtomt eller halvfullt. Tapte jeg de 32 sekundene som ville fått meg under 55? Eller var de 2 slurkene med sportsdrikk årsaken til at jeg sprang 3 min fortere på siste halvpart?
Same procedure as last year, James?
NO, duchess dear, faster, stronger, smarter, better.
Jeg hadde meldt oss på med 58-59 som forventet slutttid, noe som betydde pulje 6, men nå som jeg er flink og smart og hører på stemmene i hodet
, også kalt siri, jannicke og raviross
, kle av det meste, og still deg mye lenger fram enn du tror du er god for -
, stilte jeg meg først i pulje 4, for de som skulle under 50.
- 1km - 6,11
- Bakken. Slottsbakken. Den som holder oss våken om natta. Rolig, rolig lett på tå. Planen var å komme seg opp, med minst mulig strev, deretter rett i ryggen og minst mulig subbende til det ble nedoverbakker. For det er nedoverbakker i sentrumsløpet, mange flere enn oppover. Det var mantraet. Hele planen var glemt få minutter etter start. Det var som å stå stille på trappemaskin mens alle fløy forbi. Bakdelen med å stille seg i tidlig gruppe. Helvetes slottsbakke.
- 2km - 5,38
- Jeg møtte Astrid. Hun kom seilende bakfra. Fordelen med å stille seg i tidlig gruppe. Gode løperne man ellers aldri ser fordi man er treigest, tar deg igjen og sier hei. Jeg skvatt, men kom meg ut av bakketransen og fikk prustet ut noen ord. Mest svartsinn skit om hvor dårlig det kom til og gå, man er da true to character - og noe solskinnsbarn blir jeg aldri. Synes litt synd på Astrid som rødkinnet og lettbent utstrålte positivitet og løperglede, men hun parerte enhver suremine fra meg, med smil og pepp. Så så jeg på klokka og holdt på å besvime.
- 3km - 5,56
- Astrid og Tone, sistenevnte hadde jeg knapt pust til å si hei til, fløy avsted, forhåpentligvis med humøret og egne løpsopplegg intakte og jeg måtte fram med første kriseplan. Kjente både syre og blodsmak klø i nakken. Lykketreff at jeg la igjen pulsbeltet. Tenkte intervallpauser og alle nedoverbakkene jeg kunne glede meg til. I Sentrumsløpet ER det mest nedoverbakker.
- 4km - 5,35
- Pauseløpinga hjalp, plutselig var krisa over, hele parken med bein på autopilot.
- 5km - 5,47
- Dette har alltid vært løypas verste del for meg. Området like etter drikkestasjonen. Svak, seig oppoverbakke. Klundret til meg drikke etter 3 forsøk. Drakk 2 slurker og sklei rundt i klisset. Skoene mine er skummelt glatte.
- 6km - 5,31
- Det var denne autopiloten da. Fokuserer på å ta det med ro, løfte beina, ikke snuble, ikke skli, ikke la seg lure av midt-rabatter og andre fristende grøftekanter. Midt i veien, idealspor og helt med ro.
- 7km - 5,06
- Den letteste kilometeren. Det var virkelig forbausende mange nedoverbakker iår. Dobbelt så mange som ifjor. Nedover skal man rulle som et hjul leste jeg på et forum. Korte rullende skritt og spare på kreftene. Enda 3 igjen. Inkludert fjorårets skjebnesvangre 8,54sving. Hjernen kan godt finne på å slø krøll på seg der. Ingen grunn til å slite seg ut.
- 8km - 5,22
- Kommer man seg bare opp stortingsbakken er det nye nedoverbakker. Oslo Maraton innspurten, friskt i minne, rett nedover, som et hjul. Gåsvingen. Begynner å demre for meg at det bare er 2km igjen. Gidder ikke kjenne etter om jeg er sliten. Autopilot. Cruisecontrol. Ikke stress.
- 9km - 5,29
- Husker ingenting fra denne kilometern bortsett fra at jeg er glad for at løypa nå er lagt om slik at vi slipper og se de som har kommet lenger enn oss. Jeg så ihvertfall bare asfalt. Tunnelvision.
- 10km - 4,55
- Karl Johan og oppover. Brostein. Ta det med ro. Null snublings. Helt til jeg så på klokka og så 9,5km. 500m igjen??? Hææ?? På tide og sette opp farten. Litt. Litt til. Svarte heller, får ihvertfall prøve å ta igjen han foran. Og han andre. Ok, da så fort vi kan!
- 55,32 (5,34/km)
- Vips var det over. Vann, banan og 2km joggings omvei for å finne igjen genseren min.
, ser du den, blå og dobbelknytt?
Etterpå spiste vi middag på New Dehli og diskuterte hver meter løpt
, spesielt ville jeg høre om det øyeblikket rundt 8km da jeg jeg suste forbi 8k, og forsvant mot mål. Jeg så han selvfølgelig ikke. På 8 var transen ubrytelig.
Det kan selvfølgelig diskuteres hvor smart et løpsopplegg med 3 min negativ splitt er, men jeg er overbevist om at en raskere åpning ville vært en katastrofe. Jeg kommer aldri til å bli av de som stuper over mål, spyr og segner om etter å ha tatt ut alt. Altfor bedagelig innstilt, altfor redd for syre og smerter.
Men: Det går fortere. Dette er den raskerste sentrumsåpningen jeg har hatt noensinne.
Det raskeste sentrumsløpet. Og første gang jeg har snakket med noen i fart over 8.
Ufattelig at dette var samme løp og løype som ifjor.
Det aller beste var det mentale. Ingen svartekunstner fikk tak.
- opp den kneika her - deretter en laaaang NEDOVERBAKKE
, opp humpa, deretter NEDOVER.
På skinner! ... (Blogginnlegget er hentet fra Moshonista)