Det er mye salg og markedsføring for tiden. Gøy. Og stressende, for hvor går egentlig grensen mellom mas og fornuftig PR? Akkurat nå er jeg i en “Post-alt-mulig-på-Lydløs trompetisme-sin-facebook-side”-bølge. Hurramegrundt og hei hvor det går. Mailer sendes til venner og bekjente: Vil du forhåndsbestille Lydløs trompetisme? Ja, du vet, den boka jeg har skrevet. Jeg syns du skal lese den. Kjøpe den, og lese den. Mange har bestilt. Det er gledelig. Og noen har ikke bestilt. Når det skjer, føler jeg meg som kona til noen. At jeg står med hendene i siden når gubben kommer full hjem, har stram munn og sier: “Finn-Roar Waldemar Amundsen! Her har jeg stått ved strykebrettet i hele dag og strøket alle underbuksene dine. Se! Det er press i alle sammen! Det minste du kan gjøre, er å komme hjem edru og helst fem timer tidligere”. Det kona til Finn-Roar Waldemar Amundsen glemmer her, er at Finn-Roar Waldemar Amundsen aldri har hatt noe ønske om press i underbuksene sine. Ei heller at kona hans skal bruke hele fridagen sin ved strykebrettet.
Sammenligningen: Jeg har brukt mahahahahasse tid på å skrive denne boka, men kan ærlig talt ikke bli sur for at folk ikke bestiller den. Det er ingen av dem som har krevd at jeg skal skrive bok.
Men jeg skal mase litt til likevel. Det går en grense et sted, men jeg ser den ikke akkurat nå 
Ta kontakt med meg om du vil forhåndsbestille et eksemplar eller fler, så skal jeg aldri kalle deg Finn-Roar Waldemar Amundsen, i hvertfall!
