En ung jentes beretning fra livet i en konsentrasjonsleir
![]()
Helga Weiss
CappelenDamm, 2013
208 sider (+ illustrasjoner)
Oversatt av Kristin Sofie Kilsti
I begynnelsen av mars, så jeg et innslag på nyhetene (trolig var det Lørdagsrevyen på nrk). Der ble den 84 år gamle tjekkiske kunstneren Helga Weiss intervjuet om opplevelsene fra konsentrasjonsleirene Terezin (Theresienstadt) og Aschwitz. Hun var bare tolv år da hun og foreldrene ble sendt til Terezin, og mens de ble holdt der, tegnet hun og skrev om det hun så og opplevde. Dagboka ble gjemt i en mur, og hentet fram igjen da krigen var slutt.
Boka er delt i to deler. Den første består av Helgas dagboknotater fra førkrigstida i Praha, til hun og moren vender tilbake 21. mai 1945. Notatene er noe redigert, noen opplysninger er lagt til i etterkant, men alt er definitivt Helgas fortelling slik hun opplevde dette mørke kapittelet av verdenshistorien. Dette er det gjort greit rede for før historien begynner, noe som bidrar til å gjøre boka troverdig. Andre del er et intervju med Helga Weiss hjemme i leiligheten hennes i desember 2011. Her forteller hun om dagene og tida etter frigjøringa, litt om hvordan samfunnet behandlet jødene etter krigen, og hvordan livet hennes ble som voksen.
Noen vil kanskje spørre seg om vi trenger enda en personlig beretning fra Krigen. Om det ikke snart er på tide at vi legger dette bak oss. Tvert i mot, vil jeg si! Et sted i boka siteres Helgas venninne Francka (som trolig ble gasset ihjel i en av dødsleirene):
Glem timene med lidelse,
men glem aldri det de lærte oss.
Dette er første gang jeg har sett at konsentrasjonsleirene har blitt beskrevet fra et barns synsvinkel, og det gir historien et litt annet inntrykk. Barn legger merke til og tolker ting annerledes enn voksne. På den måten kan Helgs dagbok treffe et litt annet publikum enn de som tradisjonelt leser krigslitteratur. Et yngre publikum, kanskje? Det betyr ikke at jeg karakteriserer dette som ei ungdomsbok, selv om den helt sikkert vil fungere bra for den aldersgruppa også, men jeg trur nok at vi som ikke har opplevd krig, setter pris på at vi kan få en ny og yngre stemme å lytte til.
Man skulle kanskje tru at dette var en gjennomført tragisk og grusom fortelling, men det er har det ikke blitt. Vi får også innblikk i hvordan vennskap, solidaritet og oppfinnsomhet birdo til å gjøre tilværelsen utholdelig. Helga var trolig både ei oppvakt og nøktern jente som ikke har latt seg friste til å utbrodere mer enn nødvendig. (Mangelen på papir gjorde nok også sitt til at hun prioriterte hva hun noterte ned.)
I tillegg til teksten, er boka rikt illustrert. Kart, fotografier og Helgas egne tegninger delvis tegnet mens hun var i Terezin, delvis etter at hun kom ut, er med på å gi historien enda mere dybde og gjøre den levende.
Konklusjon:
Nøkternt, truverdig og gripende; Helgas dagbok, En ung jentes beretning fra livet i en konsentrasjonsleir, fortjener virkelig å leses av mange! ... (Blogginnlegget er hentet fra Bøker & bokhyller...)
