"Jeg hadde visselig ikke ventet meg takknemlighet. Heller forståelse. Jeg hadde villet la dem forstå at jeg hadde et godt hjerte. Men jeg var altfor stygg. For stygge mennesker bør ikke ha et godt hjerte. Det strider mot den vanlige oppfatningen av at gode følelser bare finnes hos vakre mennesker." (s.28)
Er det noen gang mulig å unnslippe sin skjebne? En del tror ikke at det finnes noe som heter skjebne. En del som tror på skjebnens realitet, enten av religiøse grunner eller vitenskapelige (for eksempel sosiologiske) tror at det er fullt ut mulig å overkomme ens kortene man er blitt utdelt. Enda andre som tror på skjebnens realitet, mener at bare tanken på å unnslippe tøylene ens lodd har satt på en, er en illusorisk drøm.
Hovedpersonen i den spanske forfatteren Michel del Castillos "Den onde dvergen" er ikke en troende, og dermed er han, tross sin stasjon i livet, inderlig overbevisst om at han kan overkomme båsen menneskene omkring ham setter ham i.
Utgangspunktet til hovedpersonen tilsier ikke umiddelbart at han, materielt sett, har noe å flykte fra. Som det eneste legitime barnet til en landeier som har giftet seg til et navn gjennom ekteskapet med en aristokratisk kvinne, er hans livsstasjon noe enhver misunner ham. Men hellet med arven ledsages av et utseende som omgivelsene finner heslig; han er nemlig en pukkelrygget dverg. Og begge disse besittelsene, den materielle velstanden og den fysiske abnormaliteten (to ting som han selv ikke har valgt) besegler hans skjebne.
Han prøver å overkomme skjebnen gjennom vennlighet. Når faren og moren dør og han arver foreldrenes formue, prøver han å vinne venner ved å skjenke hver av forpakterne og deres familie retten til å eie jordlappen de leide av faren. Svaret på hans generøsitet blir ikke takknemlighet, men mistanke og hån. Hva verre er, kaller de ham "monster" bak hans rygg, og når barna deres ser ham, kaster de stein på ham uten at foreldrene reagerer.
Begeret renner til slutt over. Det skjer som et resultat av hans gjentatte forsøk på å sosialisere seg med menneskene som arbeider på jorda hans. Mer presist da han en kveld går seg bort på vei til en fest som bygslingene holder og banker på døra til en av leiingfamiliene. Kona i huset reagerer med å bli skremt av utseendet hans, og når han prøver å berolige henne, tømmer hun ei kokende gryte over hodet på ham. Rekonvalensen etter skadene tar fem måneder, og når han kommer hjem skjer det som overbeviser ham om hvor naivt det er å forsøke å overbevise sine medmennesker om at han er noe mer enn utseendet sitt.
Det er først da at han setter seg fore å bli like ond, om ikke ondere, enn de forventer. Han spiller rollen han er utvalgt til. Men han liker det ikke. Så møter han Jaire; en benådet gitarist fra Córdova. Og Jairo gir ham et instrument som kanskje, kanskje, endelig kan gi ham én mulighet til å overkomme sin fastlåste bane i livet. Kanskje.
"Den onde dvergen" er en besnærende, morsom, hjerteskjærende (men usentimental) visdomsfull, upretensiøs og eventyrlig liten perle av en roman. Hovedpersonen fører selv ordet, og stemmen hans er så levende at du nærmest kan smake bitterheten mellom ordene.
Det handler om fordommer, sneversynhet, skjebne, kjærlighet, sosial kontroll, og så mye mer.
Anbefales på det absolutt varmeste!
Tittel: Den onde dvergen
Utgitt: 1993 (norsk utgave, utkom i 1984)
Forlag: Lokalhistorisk forlag
Sider: 85
Terningkast: 6#bok #bøker #anmeldelse #roman ... (Blogginnlegget er hentet fra Leseriet)
Er det noen gang mulig å unnslippe sin skjebne? En del tror ikke at det finnes noe som heter skjebne. En del som tror på skjebnens realitet, enten av religiøse grunner eller vitenskapelige (for eksempel sosiologiske) tror at det er fullt ut mulig å overkomme ens kortene man er blitt utdelt. Enda andre som tror på skjebnens realitet, mener at bare tanken på å unnslippe tøylene ens lodd har satt på en, er en illusorisk drøm.
Hovedpersonen i den spanske forfatteren Michel del Castillos "Den onde dvergen" er ikke en troende, og dermed er han, tross sin stasjon i livet, inderlig overbevisst om at han kan overkomme båsen menneskene omkring ham setter ham i.
Utgangspunktet til hovedpersonen tilsier ikke umiddelbart at han, materielt sett, har noe å flykte fra. Som det eneste legitime barnet til en landeier som har giftet seg til et navn gjennom ekteskapet med en aristokratisk kvinne, er hans livsstasjon noe enhver misunner ham. Men hellet med arven ledsages av et utseende som omgivelsene finner heslig; han er nemlig en pukkelrygget dverg. Og begge disse besittelsene, den materielle velstanden og den fysiske abnormaliteten (to ting som han selv ikke har valgt) besegler hans skjebne.
Han prøver å overkomme skjebnen gjennom vennlighet. Når faren og moren dør og han arver foreldrenes formue, prøver han å vinne venner ved å skjenke hver av forpakterne og deres familie retten til å eie jordlappen de leide av faren. Svaret på hans generøsitet blir ikke takknemlighet, men mistanke og hån. Hva verre er, kaller de ham "monster" bak hans rygg, og når barna deres ser ham, kaster de stein på ham uten at foreldrene reagerer.
Begeret renner til slutt over. Det skjer som et resultat av hans gjentatte forsøk på å sosialisere seg med menneskene som arbeider på jorda hans. Mer presist da han en kveld går seg bort på vei til en fest som bygslingene holder og banker på døra til en av leiingfamiliene. Kona i huset reagerer med å bli skremt av utseendet hans, og når han prøver å berolige henne, tømmer hun ei kokende gryte over hodet på ham. Rekonvalensen etter skadene tar fem måneder, og når han kommer hjem skjer det som overbeviser ham om hvor naivt det er å forsøke å overbevise sine medmennesker om at han er noe mer enn utseendet sitt.
Det er først da at han setter seg fore å bli like ond, om ikke ondere, enn de forventer. Han spiller rollen han er utvalgt til. Men han liker det ikke. Så møter han Jaire; en benådet gitarist fra Córdova. Og Jairo gir ham et instrument som kanskje, kanskje, endelig kan gi ham én mulighet til å overkomme sin fastlåste bane i livet. Kanskje.
"Den onde dvergen" er en besnærende, morsom, hjerteskjærende (men usentimental) visdomsfull, upretensiøs og eventyrlig liten perle av en roman. Hovedpersonen fører selv ordet, og stemmen hans er så levende at du nærmest kan smake bitterheten mellom ordene.
Det handler om fordommer, sneversynhet, skjebne, kjærlighet, sosial kontroll, og så mye mer.
Anbefales på det absolutt varmeste!
Tittel: Den onde dvergen
Utgitt: 1993 (norsk utgave, utkom i 1984)
Forlag: Lokalhistorisk forlag
Sider: 85
Terningkast: 6#bok #bøker #anmeldelse #roman ... (Blogginnlegget er hentet fra Leseriet)