«Jenta som sluttet å snakke : krim» av Trude Teige

Utgitt av Aschehoug 2014

Vi møter igjen Kajsa Coren, journalisten som er hovedperson også i Teiges øvrige kriminalromaner: Noen vet, En hjelpende hånd og Svik. Nå bor hun i Losvika, stedet hun kommer fra, sammen med Karsten, deres felles lille sønn Jonas, og Kajsas to barn fra første ekteskap.

En kvinne blir funnet drept i eget hjem. Hun er pyntet i svart kjole, sittende ved vinduet der hun tilbrakte mye tid mens hun levde, hun hadde stor interesse av å observere hva naboer og forbipasserende holdt på med. Kvinnen er datter av en predikant som ble funnet drept i samme hus ett år tidligere. Det lukter naturlig nok av at det kan være sammenheng mellom drapene, og Kajsa begynner med sin gravende journalistikk å gjøre seg kjent med drapsofferet og hennes historie…

Av Teiges kriminalromaner har jeg likt Noen vet og Svik. En hjelpende hånd og årets roman er jeg dessverre ikke like begeistret for. Plottet virker søkt denne gangen, det hjelper ikke for meg at hun får belyst viktige tema gjennom romankarakterenes ublide skjebne.

Jeg finner det også vanskelig å ta historien helt seriøst, på samme måte som jeg sliter med troverdigheten rundt alle mordene som ”pleier” å finne sted i Midsomer og Fjällbacka. Hvordan er det mulig at det foregår så mange mistenkelige dødsfall og drap på små idylliske steder? Uten at stedet avfolkes eller slutter å være den idylliske lille pletten?

Det skader også troverdigheten at personer, for eksempel leger og lærere som journalisten Kajsa snakker med, ikke bryr seg en døyt om taushetsplikten, bare babler i vei.

Språket kunne også vært bedre, her tror jeg det har gått vel fort i siste korrekturen. Blant annet er ”idet” brukt feil flere ganger; s 22: ”Idet samme svingte en stor…”, s 71 ”Idet samme kom en skikkelse til syne…”, s 253 ”Idet samme hørte de at…” og s 264 ”Idet samme hørte hun…”
”Idet” betyr ”i samme øyeblikk som”, så det blir feil/smør på flesk å skrive det slik. Enten må man skrive ”I det samme som…” (et mellomrom utgjør forskjellen) eller skrive om til for eksempel s 22 ”Idet de kom på framsiden av huset svingte en stor…”

Jeg synes også man kunne strammet inn ved å kutte en del unødvendige småord. For eksempel en hang til å bruke to preposisjoner etter hverandre, som s 102: ”Hun tok av inn på et sauetråkk” eller s 171: ”Tones rom vender ut mot Sissels hus”. Jeg ville foreslått disse forenklet til ”Hun tok av på et sauetråkk” og ”Tones rom vender mot Sissels hus.”

Jeg finner også noen uttrykk som blir litt upresise, som s 125: ”Eggesbø renset bihulene før han svarte…” (jeg tror mange kunne tenke seg å høre mer om metoden hans vedrørende opprenskning i bihuler), s 14: ”… barn ble kjørt mer enn før.” En velvillig leser skjønner selvfølgelig hva forfatteren har ment, men likevel.

Kajsa og Karsten har vært interessante bekjentskap, og jeg ser jo for meg at det kan være materiale til mange flere romaner om dem, kanskje helst hvis de flytter tilbake til Oslo. Men kanskje blir det litt tvangsmessig at man på død og liv (unnskyld uttrykket) alltid skal utvikle serier av alt?
Jeg vet i alle fall at Teige kan skrive bedre enn hva man får inntrykk av etter å ha lest årets roman.