For de som har lest mine anmeldelser, vil det ikke komme som en overraskelse at jeg ikke er en stor fan av norske novellesamlinger. Unntakene finnes, men generelt har jeg blitt lite imponert av kvaliteten på de fleste utgivelsene i de senere årene.
Dersom jeg skal gi en generell diagnose på hva som gjør at jeg, nesten som en ryggmargsrefleks, setter svært lave forventninger (for ikke å si gruer meg) når jeg skal begynne å lese en novellesamling av en norsk forfatter, vil jeg si at altfor mange norske novelleforfattere er mer interessert i å beskrive en historie for meg, i stedet for å fokusere på å fortelle meg en historie.
Det betyr ikke at jeg ikke setter pris på en fengende beskrivelse, eller at jeg skyr stemningsfylte noveller og bøker som pesten. Det gjør jeg ikke. Derimot mener jeg at i hjertet av enhver bok, bør historien være i sentrum. Her og der kan man tillate seg en, maks to noveller som fokuserer på steming mer enn plott. Men det er en alvorlig synd i min bok å skrive novelle etter novelle om karakterer som analyserer porene i huden og rynkene under øynene mens de stirrer inn i speilet.
Jeg fryktet at "Kvinnen i den lille gondolen" skulle skuffe meg like ettertrykkelig som så mange andre norske novellesamlinger. Heldigvis gjorde den det ikke. Og grunnen til det er at forfatteren gjorde det mest naturlige av alle ting for en god forfatter; hun fortalte gode historier.
Det gjennomgående temaet i novellesamlingen er forhold. Forhold mellom mann og kvinne, kone og mann, barn og foreldre, mellom naboer og mellom fremmede.
Den første historien, tittelhistorien, handler om en kvinne som ofrer seg for familien, ikke får noe for det og som drømmer om å komme seg vekk. Den andre historien, "Fatal oransje", er bokas mest urovekkende; den handler om en kvinne som får slag og om hennes voksne barn som tar små men ondskapsfulle skritt for å hevne seg på moren for barndommens store og små overtredelser. Både den tredje novellen, " Husmorferie" og den fjerde "Regn", handler om utroskap. Den første tar for seg en husmor som er alene på ferie i Nord-Afrika og som blir fristet til å bryte ekteskapsløftet når hun møter en ung og kjekk mann, og den andre novellen fokuserer på et par som er på ferie for å lade batteriene etter en tøff periode.
De fem andre novellene i samlingen er mer dystre enn fire første, og handler om alt fra ensomhet, til mishandling og selvmord. Ikke akkurat noen lystige emner.
Likevel står samlingen på stødige ben. Historiene er fengende, varme, gjenkjennelige, og mer enn noe annet; interessante. Fokuset ligger på mennesker som er blitt oppskaket av hendelser i nær fortid og som prøver å komme over det.
Der mange novellesamlinger fokuserer på stemningsbeskrivelser og glemmer nesten alt som heter dramatisk driv, er denne samlingens forfatter opptatt av å utfordre karakterene sine. Det tjener både samlingen og leseren på.
Anbefales.
Tittel: Kvinnen i den lille gondolen
Utgitt: 2002
Forlag: Oktober forlag
Sider: 114
Terningkast: 5
#bok #bøker #anmeldelse #novellesamling ... (Blogginnlegget er hentet fra Leseriet)
Dersom jeg skal gi en generell diagnose på hva som gjør at jeg, nesten som en ryggmargsrefleks, setter svært lave forventninger (for ikke å si gruer meg) når jeg skal begynne å lese en novellesamling av en norsk forfatter, vil jeg si at altfor mange norske novelleforfattere er mer interessert i å beskrive en historie for meg, i stedet for å fokusere på å fortelle meg en historie.
Det betyr ikke at jeg ikke setter pris på en fengende beskrivelse, eller at jeg skyr stemningsfylte noveller og bøker som pesten. Det gjør jeg ikke. Derimot mener jeg at i hjertet av enhver bok, bør historien være i sentrum. Her og der kan man tillate seg en, maks to noveller som fokuserer på steming mer enn plott. Men det er en alvorlig synd i min bok å skrive novelle etter novelle om karakterer som analyserer porene i huden og rynkene under øynene mens de stirrer inn i speilet.
Jeg fryktet at "Kvinnen i den lille gondolen" skulle skuffe meg like ettertrykkelig som så mange andre norske novellesamlinger. Heldigvis gjorde den det ikke. Og grunnen til det er at forfatteren gjorde det mest naturlige av alle ting for en god forfatter; hun fortalte gode historier.
Det gjennomgående temaet i novellesamlingen er forhold. Forhold mellom mann og kvinne, kone og mann, barn og foreldre, mellom naboer og mellom fremmede.
Den første historien, tittelhistorien, handler om en kvinne som ofrer seg for familien, ikke får noe for det og som drømmer om å komme seg vekk. Den andre historien, "Fatal oransje", er bokas mest urovekkende; den handler om en kvinne som får slag og om hennes voksne barn som tar små men ondskapsfulle skritt for å hevne seg på moren for barndommens store og små overtredelser. Både den tredje novellen, " Husmorferie" og den fjerde "Regn", handler om utroskap. Den første tar for seg en husmor som er alene på ferie i Nord-Afrika og som blir fristet til å bryte ekteskapsløftet når hun møter en ung og kjekk mann, og den andre novellen fokuserer på et par som er på ferie for å lade batteriene etter en tøff periode.
De fem andre novellene i samlingen er mer dystre enn fire første, og handler om alt fra ensomhet, til mishandling og selvmord. Ikke akkurat noen lystige emner.
Likevel står samlingen på stødige ben. Historiene er fengende, varme, gjenkjennelige, og mer enn noe annet; interessante. Fokuset ligger på mennesker som er blitt oppskaket av hendelser i nær fortid og som prøver å komme over det.
Der mange novellesamlinger fokuserer på stemningsbeskrivelser og glemmer nesten alt som heter dramatisk driv, er denne samlingens forfatter opptatt av å utfordre karakterene sine. Det tjener både samlingen og leseren på.
Anbefales.
Tittel: Kvinnen i den lille gondolen
Utgitt: 2002
Forlag: Oktober forlag
Sider: 114
Terningkast: 5
#bok #bøker #anmeldelse #novellesamling ... (Blogginnlegget er hentet fra Leseriet)