I går fikk jeg lyst til å lese noe lett etter å ha fullført Carl Frode Tillers Innsirklingstrilogi, så da falt valget på en annen trønder; Gøril Emilie Hellens bok Veien over klippene. Det var en lett bok, en bok jeg bare måtte lese ferdig, sidene raste avgårde. Her snakker vi romantikk og dramatikk, en roman skrevet over lesten "dameroman". Joda, vi har lest det før. Det er intet originalt i denne debutromanen, men akk, så koselig å lese slike bøker en gang i blant. For meg handler kosen mest om at vi i historien befinner oss i Italia.
![]()
Forlaget sier dette om boka:
![]()
...
(Blogginnlegget er hentet fra Artemisias Verden)
Forlaget sier dette om boka:
Lucia lever sammen med sin forlovede Jack i London. Hun skal hjem på ferie, hjem til den værharde barndomsøya på Helgelandskysten der hun vokste opp med sin italienske mor og norske far, med fiskehjell, utedo og sanking av ærfugldun. Lucia frykter hva Jack vil synes om de enkle kårene hun kommer fra. Hun tyr til en løgn, sier at moren er blitt syk og ikke orker besøk av andre enn henne. Det går troll i ord da moren brått og uventet dør mens Lucia er hjemme. Full av skyldfølelse kan hun ikke annet enn å si ja til å oppfylle morens siste ønske: Å sette ned urnen på hennes hjemsted på Liguriakysten, et sted Lucia aldri har vært og som moren sjelden snakket om.
Lucias motvillige Italia-reise blir ikke bare en reise mot sannheten om hva som skjedde da moren forlot landsbyen, men også en reise på leting etter seg selv.
Dette var ei bok jeg koste meg med. Jeg har vært Italiaelsker så lenge jeg kan huske, og bare det er er grunn nok til å lese denne boka. Her fremmes dufter av timian, smak av bruschetta og den fineste olivenolje. Jeg formelig ser for meg den lille klippelandsbyen, ikke så langt fra Pisa og Firenze, byer jeg besøkte i fjor på denne tiden. Jeg drives videre fra første side, fordi jeg lurer på hva som skjedde og hva som skjer. Boka er skrevet som mange lignende bøker i denne genren, en nåtidshistorie, som veksler med en fortidshistorie. En datter som leter etter historien om sin mor hvor dramatiske hendelser avdekkes lag for lag.
Hellen lykkes å holde meg som leser fanget, lettrørt som jeg er. Hun er dyktig på å få frem stemninger og bilder. Men av og til irriterer jeg meg litt over avbrudd i et i utgangspunktet lett flytende språk av litt tunge språklige formuleringer. Dette er kan hende noe som kan finslipes med tiden.
Alt i alt en helt grei debutroman i en genre som mange leser.
Takk til forlaget for leseeksemplaret.
Andre bloggere:
Fra pressen:
Dagsavisen intervjuer Hellen om boka, og skriver også om at norske forfattere nå utfordrer utenlandske forfattere som skriver lignende bøker, som Victoria Hislop, Kate Morton, Cecilia Samartin, Katherine Webb m.fl. Likedan listes norske forfattere opp som har kommet med bøker i denne genren. Interessant.
Selv kan jeg føye til de mange britiske og amerikanske forfatterne som har skrevet lignende bøker med handling i Italia, som Roberta Rich, Sarah Kate-Lynch og Domenica de Rosa. Etter min mening er Gøril Emilie Hellen vel så god, om ikke bedre enn disse. (søk i bloggen min hvis du vil lese omtaler av deres bøker)
Bokelskerinnens intervju med Gøril Emilie Hellen
Forfatteren er født i 1966, journalist av yrke og også utdannet innen drama, film , teater ved NTNU. Hun er vokst opp i Trondheim, men nå bosatt i Sandefjord med mann og tre barn. Hun bodde et par år på Helgelandskysten og er inspirert av dette landskapet i boka si.
Bokelskerinnens intervju med Gøril Emilie Hellen
Forfatteren er født i 1966, journalist av yrke og også utdannet innen drama, film , teater ved NTNU. Hun er vokst opp i Trondheim, men nå bosatt i Sandefjord med mann og tre barn. Hun bodde et par år på Helgelandskysten og er inspirert av dette landskapet i boka si.
Foto: Julie Pike, for Gyldendal
Gøril Emilie Hellen: Veien over klippene, 304 s
Gyldendal 2014