Oppvekst i et gruvesamfunn
Kristin Maridal er journalist i Sunnmørsposten. Love deg aldri er hennes debutroman.
Historien er fortalt med en allvitende fortellerstemme, men det er Karen som er hovedperson. Hun er fem år gammel første gang vi møter henne, og hun vokser opp i den lille gruvebygda Raudsand i Møre og Romsdal. Det er gruva som gir arbeidsplasser, lønn og trygghet for de fleste innbyggerne, men det er også gruva som gjør at ungene og mødrene går på ank. Når blir neste ulykke i gruva og hvem blir rammet da?
I Love deg aldri blir vi kjent med en familie med tre jenter; storesøster Britt, mellomsøster Karen og lillesøster Rikke. Store deler av romanen handler om relasjonene mellom søstrene. Relasjoner som forandrer seg etter hvert som de vokser opp. Det er en klassereise som beskrives, og samtidig et forsvarsskrift over å flytte fra familie, om å ønske seg noe mer enn hva som tilbys i ei lita bygd.
Romanen fortelles over flere tidsplan der vi vekselvis følger Karens oppvekst og Karen i forberedelser til egen femtiårsdag.
Gode tidsbilder
Jeg syns de beste partiene i boka er når barndommen og oppveksten i Raudsand beskrives. Jeg har vokst opp med en pappa som arbeidet i gruva på Stjernøya og jeg kjenner meg igjen i tidsbildene selv om forfatteren er noen år eldre enn meg. Maridal beskriver den store forskjellen mellom funksjonærer og arbeidere, og hun er god på detaljer. Den nære kontakten mellom besteforeldrene og Karen er også godt beskrevet.
Det er ikke ofte jeg blir så grepet av en bok som jeg ble av denne. Tårene silte fra side 10, og flere gang var jeg på hulkestadiet. Og jeg tenkte flere gang at denne boka må alle lese, men så dukker det opp svakheter som gjorde meg irritert. Det er mange feil i teksten, ord som mangler, eller ord som er feil skrevet og det er for mange gjentagelser. Jeg syns også at frampekene er for tydelige, men når det er sagt ble jeg likevel helt satt ut når triste ting skjedde.
Maridal skriver godt, nært og tett men jeg skulle ønske hun kunne ha økonomisert mer med språket, de siste hundre sidene går på tomgang. Det er svært lite der som ikke allerede er nevnt flere ganger eller som gir oss noe bedre forståelse av hvem Karen er.