Bokanmeldelse: Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo

Forlag: Juritzen
Tittel: Jeg sluttet å telle dager
Forfatter: Caterina Cattaneo
Format: Innbundet
Sideantall: 473
Utgitt: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: Kjøpt












Forfatter

Caterina Cattaneo er født i Bergen i 1967 og er en norskitaliensk forfatter bosatt i Oslo. Hun debuterte som forfatter i 2002 med romanen Dvergene og siden har hun skrevet både voksenbøker og et par ungdomsbøker blant annet Malstrøm som kom ut tidligere i år. Hun har en egen hjemmeside som du finner her.









Jeg var så heldig å få være tilstede når Caterina var på St.Jørgen og pratet om boken sin hvor handlingen nettopp går for seg på St.Jørgen på slutten av 1800-tallet. Jeg måtte naturligvis kjøpe  med meg boken for det var ingen tvil om at temaet omkring de spedalske var både spennende og interessant og noe jeg ikke visste så mye om fra før.Selv om historien er oppdiktet så er selve rammen rundt basert på dokumenterte og faktiske hendelser. Jeg hadde ikke lest noe av forfatteren før så det var litt ekstra spennende å gå i gang.

Bilde lånt her

 I Jeg sluttet å telle dager møter vi Berly Marie Olsdatter som er romanens hovedperson  og hun ankommer Bergen med båt en dag i april i 1879 for å bli innlemmet på St.Jørgen hospital. Når hun kommer inn dørene ble hun overveldet over stanken som var der, hun hadde forestilt seg hvordan det skulle være der men den fæle lukten var hun ikke forberedt på.

Hun er hellig overbevist om at hun hadde fått denne sykdommen på grunn av tidligere synder, og at dette var Guds måte å straffe henne på. I de første ukene oppførte hun seg meget arrogant ovenfor de andre lemmene men etter en samtale med presten  Herr Grønvold kom hun til at hun raskere kunne gjøre bot om hun var mer vennlig og imøtekommende mot de andre. Berly hadde også en god stund den forestillingen om at hun skulle reise hjem så snart legen hadde funnet en kur og gjort henne frisk igjen, men forstod etterhvert at det ikke kom til å skje.

"Jeg er så glad i våren, " sa Kari.
"Jeg er mer av et høstmenneske, jeg elsker regnet som runder hushjørnet sammen med vinden, som en slags dans."
"Da kommer du til å like høsten her."
Det stakk i henne. Våren var ikke begynt ordentlig, hun hadde vært her i noen få dager, og Kari snakket om høsten.


Berly fikk ikke mange venner der til og begynne med men hun ble ganske fort kjent med Kari, og etter hvert ble de veldig gode venner og hjalp og støttet hverandre som best de kunne. Kari Spildøen har levd og bodde på St. Jørgen, og er den samme Kari som senere skulle gå til sak mot legen Gerhard Armauer Hansen for å ha injisert henne med den knudrete formen for spedalsk syke.

I en rask bevegelse var doktor Hansen borte hos henne, holdt henne med et fast grep rundt ansiktet. Fingrene hans strammer rundt kjevene hennes. Hun prøvde å riste seg løs, men doktorens fingre og negler skar seg inn i huden, fingrene holdt henne fast.
"Nå sitter de helt i ro så jeg ikke skader dem."
Kari ga opp, ble sittende med sammenknepne øyne.
"Jo, fortere De åpner dem, desto raskere blir vi ferdige."
Doktor Hansen tok tak i det nedre øyelokket med to fingre på den ledig hånden og blottla det røde området på innsiden. Hun skrek da  nålen stakk ppå innsiden av øyelokket, smerten så skarpt at hun trodde hun besvimte.


Vi får ta del i dagliglivet til de spedalske slik det fortonte seg på St. Jørgen, hvor noen blant annet prøvde å selge ting de hadde laget for å tjene seg noen kroner og alvorlige spørsmål blir tatt opp blant annet rundt dette å skulle hjelpe folk til å dø når de ba om det. Det hendte også at de spedalske ble gravide til tross for at hospitalene prøvde å forhindre dette og dermed blir spørsmål rundt dette med fosterutdrivelse som abort ble kalt den gangen også tatt opp.
Vi fikk ta del i noen av beboernes liv men selvfølgelig var dette først og fremst Berly sin fortelling, og vi ble relativt godt kjent med henne og hennes sorg over å ha blitt syk, og for å ha mistet både gården og ikke minst familien sin, de to barna og mannen.

Berly klarte ikke å koble seg av Evas blikk. Hun visste, det var helt tydelig. Peder hadde endelig fortalt alt om den gangen hun pakket kofferten. Nå var Eva kommet for å få hennes versjon, eller helst en avkreftelse.


I romanen nevnes det et sted at Berly satte seg inn i en bås i kirken og at disse hadde et malt tall på utsiden og dette tok jeg selvfølgelig bilde av når jeg var der.



Dette var en meget god roman, den er både velskrevet og hadde et godt driv fra første til siste side. Forfatteren har med denne boken vekket til live en glemt historie som fortjener å komme frem i lyset igjen og da tenker jeg både på de spedalske som sådan men ikke minst på Kari som vant saken mot Armauer Hansen  som den aller første pasient som gikk til sak mot legen sin.
Forfatteren har vært flink når hun skapte de ulike karakterene og alle som en fremstår de som meget troverdige. At vi ikke ble like godt kjent med de ulike aktørene var helt uproblematisk og særlig ble jeg rørt av Oline sin såre fortelling selv om hun kanskje var den personen som jeg kunne bli veldig irritert på underveis. Jeg syntes forfatteren var veldig flink til å flette inn de historiske hendelsene i romanen og for å stjele Tine sine ord så bikket aldri romanen over til å bli faglitteratur av den grunn.  Som bergenser var det naturligvis kjekt å høre om både byggingen av kjøttbasaren som foregikk på den tiden og ikke minst buekorpset fra Dreggen hvor min mormor(født i 1911) vokste opp bare få år etter den tiden handlingen i romanen foregikk.

Det er tydelig at forfatteren har gjort mye research når hun skrev denne boken,og på det litterære møte fremstod forfatteren som meget engasjert og rørt, det var tydelig både da og ikke minst i boken at dette er et tema  hun virkelig brenner for. Hun hadde allerede begynt på arbeidet  som skulle bli denne boken når Victoria Hislops roman Øya kom ut og hun kastet fra seg alt arbeidet hun hadde gjort. Heldigvis så ombestemte hun seg og skrev denne historien likevel, og det var ikke fritt for at jeg satt med klumpen i halsen flere ganger underveis mens jeg leste. Jeg visste omtrent ingenting om spedalske før jeg begynte på denne boken så jeg har i tillegg til å få servert en flott historie også lært en god del om sykdommen og hvordan samfunnet rundt så på dem. Jeg kan ikke skrive om denne boken uten å nevne Peder Olsen Feidies klagesang, Feidie var selv pasient ved St. Jørgen hospital og i dette lange diktet forteller han sin historie.
Dette ble en meget god leseopplevelse og jeg elsker historiske romaner som får meg til å google som bare det i etterkant, helt hektet på å finne ut enda mer.Jeg tror ikke at jeg tar munnen for full om jeg sier at dette var en av de beste bøkene jeg har lest i år.
Romanen anbefales både varmt og inderlig!

Har du ikke lest Tine sin fine omtale av boken enda så kan du gjøre det her.







... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)