Jeg skrev om Innsirkling 1 HER. Det var bare noen tanker om boka, men det foregår mer i kommentarfeltet, noe som kan være verdt å ta med seg for den interesserte. I dag ble jeg ferdig med Innsirkling 2, som jeg skal skrive noen få ord om før jeg starter på Innsirkling 3. Den ligger og venter.
![]()
I Innsirkling 2 fortsetter gamle venner og bekjente av David, som har mistet hukommelsen, å skrive brev til ham. Vi blir kjent med Ole og Tom Roger, kompiser fra skoleårene på Otterøya, samt Paula , mora til Odd Kåre, også en av gjengen på Otterøya. Paula var også venninne av Berit, Davids mor. Gjennom brevene blir vi mer kjent med David, hvem han var da han var gutt, og om mora og familien til David. Vi blir også kjent med disse folka i nåtid, deres ekteskap, familiefeider, hemmeligheter, skrøbeligheter. Den som vies mest plass er Tom Rogers beretning.
Alle historiene gjør inntrykk på hvert sitt vis. Vi møter skam, machokultur på Otterøya, kriminalitet som går i arv, drømmer om et bedre liv, vold, forsøk på klassereiser, om hvordan den offisielle historien om 80-tallet ikke er disse guttas historie.
David var en gløgg gutt som skjulte at han var flink på skolen for å bli en av gjengen sammen med Tom Roger og Bendik og de andre tøffe gutta. Men han slet, var annerledes, og fikk diagnosen selektiv mutisme da han var liten. Berit tok på seg mye av skylden for at han hadde psykiske problemer, men det var også andre muligheter for at han ble som han ble.
Tiller greier å vise oss hvordan David, Berit og Arvid, og flere andre, blir oppfattet forskjellig gjennom forskjellige stemmer. Boka handler som nummer en, mest om kommunikasjon, hvordan menneskene sårer hverandre, misforstår hverandre, med og uten vilje, hvordan de kommer til kort, gjør seg bedre enn de er, - og jeg sier det som jeg skrev om nummer en; dette er ingen lystlesing, men Tiller gjør dette så godt, at det likevel er godt å lese i all sin gru.
Vi får også et innblikk i et stykke Norgeshistorie, om hvordan dampsaga kom til Namsos, og en industriby ble født. Tiller er historiker, så jeg var en stund redd han skulle starte et stort foredrag inne i denne historien om David og nettverket, men han overdriver heldigvis ikke denne passasjen, synes jeg- som forøvrig synes det var interessant siden jeg selv er født i Namsos. Nuvel…
På slutten av boka røper Paula en stor hemmelighet om David og Berit, i sitt siste brev. Denne hemmeligheten er også nevnt i anmeldelser om Innsikrling 3, men det betyr ikke at jeg skal røpe den. Siden jeg hadde lest om den i anmeldelser, ble jeg snytt for denne overraskelsen, noe som var litt dumt egentlig. Folk bør ikke skrive om slike ting i anmeldelser.
Uansett er jeg spent på hvordan denne hemmeligheten blir behandlet i Innsirkling 3, og om jeg får vite mer om hvordan den innvirker på David. Og hva han gjør i forhold til den.
Angående hukommelsestapet blir det også sagt noe om dette på slutten av boka, men det trenger jeg heller ikke å røpe.
Innsirkling 2 var bedre enn Innsirkling 1, synes jeg. Det kan hende det handler om formen, at jeg vente meg til formen, som det tok litt tid å komme inn i , i nummer 1. Det er likevel ganske krevende å leve seg inn i så mange forskjellige historier. Bøkene rommer jo egentlig tre forskjellige historier hver, gjennom de tre som forteller, men samtidig er de forbundet gjennom sitt forhold til David, som de skriver om.
Tiller sveiper også innom forskjellige andre temaer i boka, som for eksempel diskusjonen om å skrive selvbiografisk. Jeg tok meg i å tenke på diskusjonene om Knausgårds Min Kamp-bøker, som kom i samme tidsrom som denne. Min Kamp-bøkene kom i perioden 2009-2011. Tiller drar på slutten av denne boka opp noen tanker om det moralske i å skrive om andre personer i selvbografier og hvilke konsekvenser det får for andre personer som omtales direkte eller indirekte enn forfatteren.. Interessant. Jeg har lest mange steder at de fleste forfattere alltid skriver noe selvbiografisk, og har lurt på også når det gjelder disse bøkene hva som er Tiller oppi dette, hva han bruker om seg selv og sine. Eller om han rett og slett har gått rundt og intervjuet folk på Otterøya og Namsos og deretter skrudd sammen karakterene og situasjonene. Det vet vel bare forfatteren, og like bra er vel det.
Nå går jeg videre til Innsirkling 3.
Carl Frode Tiller. Innsirkling 2, 400 s
Aschehoug 2010
Boka er kjøpt.
... (Blogginnlegget er hentet fra Artemisias Verden)
I Innsirkling 2 fortsetter gamle venner og bekjente av David, som har mistet hukommelsen, å skrive brev til ham. Vi blir kjent med Ole og Tom Roger, kompiser fra skoleårene på Otterøya, samt Paula , mora til Odd Kåre, også en av gjengen på Otterøya. Paula var også venninne av Berit, Davids mor. Gjennom brevene blir vi mer kjent med David, hvem han var da han var gutt, og om mora og familien til David. Vi blir også kjent med disse folka i nåtid, deres ekteskap, familiefeider, hemmeligheter, skrøbeligheter. Den som vies mest plass er Tom Rogers beretning.
Alle historiene gjør inntrykk på hvert sitt vis. Vi møter skam, machokultur på Otterøya, kriminalitet som går i arv, drømmer om et bedre liv, vold, forsøk på klassereiser, om hvordan den offisielle historien om 80-tallet ikke er disse guttas historie.
David var en gløgg gutt som skjulte at han var flink på skolen for å bli en av gjengen sammen med Tom Roger og Bendik og de andre tøffe gutta. Men han slet, var annerledes, og fikk diagnosen selektiv mutisme da han var liten. Berit tok på seg mye av skylden for at han hadde psykiske problemer, men det var også andre muligheter for at han ble som han ble.
Tiller greier å vise oss hvordan David, Berit og Arvid, og flere andre, blir oppfattet forskjellig gjennom forskjellige stemmer. Boka handler som nummer en, mest om kommunikasjon, hvordan menneskene sårer hverandre, misforstår hverandre, med og uten vilje, hvordan de kommer til kort, gjør seg bedre enn de er, - og jeg sier det som jeg skrev om nummer en; dette er ingen lystlesing, men Tiller gjør dette så godt, at det likevel er godt å lese i all sin gru.
Vi får også et innblikk i et stykke Norgeshistorie, om hvordan dampsaga kom til Namsos, og en industriby ble født. Tiller er historiker, så jeg var en stund redd han skulle starte et stort foredrag inne i denne historien om David og nettverket, men han overdriver heldigvis ikke denne passasjen, synes jeg- som forøvrig synes det var interessant siden jeg selv er født i Namsos. Nuvel…
På slutten av boka røper Paula en stor hemmelighet om David og Berit, i sitt siste brev. Denne hemmeligheten er også nevnt i anmeldelser om Innsikrling 3, men det betyr ikke at jeg skal røpe den. Siden jeg hadde lest om den i anmeldelser, ble jeg snytt for denne overraskelsen, noe som var litt dumt egentlig. Folk bør ikke skrive om slike ting i anmeldelser.
Uansett er jeg spent på hvordan denne hemmeligheten blir behandlet i Innsirkling 3, og om jeg får vite mer om hvordan den innvirker på David. Og hva han gjør i forhold til den.
Angående hukommelsestapet blir det også sagt noe om dette på slutten av boka, men det trenger jeg heller ikke å røpe.
Innsirkling 2 var bedre enn Innsirkling 1, synes jeg. Det kan hende det handler om formen, at jeg vente meg til formen, som det tok litt tid å komme inn i , i nummer 1. Det er likevel ganske krevende å leve seg inn i så mange forskjellige historier. Bøkene rommer jo egentlig tre forskjellige historier hver, gjennom de tre som forteller, men samtidig er de forbundet gjennom sitt forhold til David, som de skriver om.
Tiller sveiper også innom forskjellige andre temaer i boka, som for eksempel diskusjonen om å skrive selvbiografisk. Jeg tok meg i å tenke på diskusjonene om Knausgårds Min Kamp-bøker, som kom i samme tidsrom som denne. Min Kamp-bøkene kom i perioden 2009-2011. Tiller drar på slutten av denne boka opp noen tanker om det moralske i å skrive om andre personer i selvbografier og hvilke konsekvenser det får for andre personer som omtales direkte eller indirekte enn forfatteren.. Interessant. Jeg har lest mange steder at de fleste forfattere alltid skriver noe selvbiografisk, og har lurt på også når det gjelder disse bøkene hva som er Tiller oppi dette, hva han bruker om seg selv og sine. Eller om han rett og slett har gått rundt og intervjuet folk på Otterøya og Namsos og deretter skrudd sammen karakterene og situasjonene. Det vet vel bare forfatteren, og like bra er vel det.
Nå går jeg videre til Innsirkling 3.
Carl Frode Tiller. Innsirkling 2, 400 s
Aschehoug 2010
Boka er kjøpt.
... (Blogginnlegget er hentet fra Artemisias Verden)