 |
| Foto lånt fra forlaget |
Boken er skrevet av David Vann. Min norske utgave kom ut på Gyldendal i 2012/2013 (pocket) og er oversatt av Hilde Stubhaug.Boken har jeg kjøpt selv.
Men hva var det med denne boken som fikk meg helt hektet?
I utgangspunktet høres det litt kjedelig ut; et middelaldrende par i Alaska som forsøker å lappe sammen et skrantende ekteskap. Måten de forsøker å gjøre dette på er ved å følge ungdomsdrømmen om villmarksliv og snekring av en tømmerhytte. Men gammelt agg og slitte spydigheter gjør realiseringen av drømmen vanskelig. De voksne barna deres har heller ikke livene sine helt på stell, og hvor godt kjenner egentlig disse familiemedlemmene hverandre?
For egen del så er det hverdagsdramatikken og naturkreftene som skaper boken for meg.
Vann har en egen måte å skildre situasjoner på, presentere sarkasme og spydigheter så mørkt, dystert og vemmelig at du føler det på kroppen. Hvor intens kan en fiskemiddag være liksom? I Vanns bok kjente jeg ubehaget i magen da jeg leste om denne. For dette er en bok om håp og forventninger, brustne drømmer og illusjoner som langsomt vaskes bort. Når er nok, nok? Hva er kjærlighet og hvor langt kan den egentlig tøyes?
Boken er ikke stygg på noen måte. Ingen groteske scener eller utdypninger. Det er kanskje bare helt på slutten, når tempoet i boken har eskalert at jeg finner selve slutten litt ...tja, ikke så vakker.
Caribou Island er definitivt en bok jeg vil huske. Kanskje mest fordi Vann så godt skildrer dramatikken i det daglige.