Privat foto
Jeg lå og drømte et dikt jeg skrev
om støv og silke og spindelvev
og alt som er blekt og stille.
Det var ikke ondt. Det var ikke godt.
Da hugg det i hjertet. Jeg våknet brått.
Det var noe annet jeg ville.
Tørt som papir smuldret drømmen bort.
Det var noe viktig jeg skulle ha gjort.
Hvem ropte på meg der ute?
Bundet, bundet på hånd og fot
lå jeg i mørket og stirret mot
et kors i en vindusrute.
Natt og susende stjernevær.
Jorden var seilklar. Men jeg lå her
og visnet bak vinduskorset.
Midt liv, midt liv gikk på grunn et steds,
mens hjertet hugget sitt S.O.S
i ujevn huggende morse.
Mitt liv gikk på grunn. Men hvem er jeg?
En virkelighet som er større enn meg
slo ut sine veldige vinger.
Stille, stille. Din barneskrekk
blir borte engang når jeg bærer deg vekk
fra dette som heter Inger.
...
(Blogginnlegget er hentet fra tones bokmerke )