Rydde ut av Helene Uri

Jeg prøver så godt jeg kan å lese norsk litteratur fra 2013 i innspurten av året, på grunn av den kommende Bokbloggerprisen. Mamma hadde med en bok til meg da hun kom ned til Gran Canaria for en uke siden, og det var Helene Uris Rydde ut, som jeg fikk i gave fra den nye bokhandleren Eldorado i Oslo under bokfestivalen i september. Helene Uri var der sammen med daglig leder og snakket om boka og signerte den . Jeg synes ideen om romanen virket veldig spennende. Helene Uri skrev bok om Ellinor som dro til Finnmark for å forske på samisk språk, og så oppdager hun plutselig at hun har en samisk oldefar fra Finnmark, samt at mora hennes dør. Istedet for å legge romanprosjektet om Ellinor til siden, fletter hun inn sin egen  undersøkelse av farslekta si og sorgen over moras død.




Lykkes Helene Uri med denne kombinasjonen av en fiktiv roman og sin egen personlige historie og søken etter slekt og sorg?

Jeg synes det var ganske interessant å lese om Ellinors flytting til Finnmark, om hennes møte med lokalsamfunnet, om forholdet til Kåre og Anna og de utfordringene hun står overfor.  Om samenes plass, om noaider, og den historien Anna representerer. Om hennes far som dør, om sorgen, om hennes tanker om sjel.

Jeg synes dessverre ikke det er like engasjerende å lese om Helene Uris jakt på kunnskap om sin farfar og oldefar , sitt samiske opphav. Det  er interessant å lese om hvordan hun forholder seg til det forsåvidt, hvilke tanker hun gjør seg, hvilke følelser hun dealer med. Og om hvordan samene ble behandlet, at feks sjøsamene kom nederst på rangstigen. Mindre interessant synes jeg det er å lese alle detaljene om tingen i  hennes mors hus, oppryddingen, tankene som kommer, minner fra barndommen.  Kanskje er dette alt for langdrygt, i alle fall blir det det for meg, jeg synes vel ikke side opp og ned om ting og barndomsminner er så veldig interessant i seg selv.  Det blir også tidvis for oppramsende både når det gjedler slekthistorie og ting i dødsboet.

Noe mer interessant er det å lese om Uris egen skriveprosess.

Språket til Uri er det ikke noe å si på, men jeg likte nok to av hennes tidligere bøker, Kjerringer og De beste av oss mye bedre.

Siden jeg synes det flyter bedre i historien om Ellinor, kan det tenkes at det ble for utfordrende å skrive inn sin egen historie, særlig når man er midt oppe i egen sorg. Forsøket var dristig, og jeg har jo veldig lyst å like denne boka bedre enn jeg gjør, men dessverre, det kan jeg jo ikke. Kanskje var det også dårlig timing å lese den nå, på ferie. Kanskje hadde den gått mer inn på et annet tidspunkt.

Det er flere bloggere som har skrevet om boka:
Solgunn Skuffet!
Line  synes den spriker for mye.
Janicke- Jeg leser  Begeistret!
Lesmye Lena Likte boka godt.

Anmeldelser fra VG og Dagbladet

Mer om boka HER







Helene Uri: Rydde ut, 258 s

Gyldendal 2013 ... (Blogginnlegget er hentet fra Artemisias Verden)