- EN REVOLVEROMTALE -
HVILKEN BOK?
Jeg har lest boka Let's Talk about Love. A journey to the End of Taste av Carl Wilson. Wilson er redaktør og musikkanmelder i den canadiske avisen The Globe and Mail.
HVORFOR?
I år har jeg storkost meg med Nick Hornbys essay-samlinger The Complete Polysyllabic Spree og More Barths Less Talking. Essayene er hentet fra Hornbys faste bokspalte Stuff I've been reading i magasinet The Believer. Her strør han om seg med spennende boktips, og nå var det på tide å teste ut en av anbefalingene hans. Wilsons bok var passe kort, passe sær og med et interessant tema.
I HVILKET FORMAT?
Jeg har lastet den ned som ebok til Kindelen via Amazon.
HVA HANDLER DEN OM?
Wilson innleder boka med det treffende utsagnet "Hell is other people's music." Hvorfor er det slik at musikken man selv misliker elskes av millioner andre? Og hva snakker vi egentlig om når vi snakker om "smak" i forbindelse med populærmusikk? Forfatteren tar utgangspunkt i sin egen sterke motvilje mot Celine Dions musikk (derav tittelen Let's talk about love) og forsøker å finne ut hvorfor mennesker responderer så forskjellig på den samme musikken/artisten. I boka tar forfatteren for seg Dions karriere og sanger og setter det inn i en større sammenheng. Dette er både en analyse av fenomenet Dion og en gjennomgang av den rollen "smak" har spilt gjennom historien.
HVA SYNES JEG?
Man trenger ikke å være Celine Dion-fan for å få utbytte av denne boka, kanskje snarere tvert i mot (For the record: Jeg er ikke spesielt fan). Er du derimot litt mer enn gjennomsnittet interessert i musikk vil du ha mye å glede deg over. Personlig var nok temaet i boka litt på siden det jeg interesserer meg for, men Wilson skriver godt om et felt jeg ikke visste stort om fra før. Jeg likte ideen med å konfrontere egne fordommer slik forfatteren gjør i denne boka. Og jeg likte også at boka trekker inn sosiologi og filosofi for å forklare "smak" og "estetikk", legman som jeg er på disse feltene.
HVA VAR MEST INTERESSANT?
(Musikk-) smak har alltid vært med på definere hvem man er. Før i tiden sa smaken mye om sosial klasse. I våre dager definerer smak en annen type gruppetilhørighet; hvem ønsker vi å være og hvem ønsker vi å forbindes med? Bokas deltittel ...the End of Taste antyder at smak ikke lenger er en så viktig sosial markør. Det er mulig å like både opera og hardrock, Celine Dion og punk uten at det definerer hvem man er.
FORØVRIG:
Boka her egen hjemmeside på http://thisiswhatwetalkabout.blogspot.no/
... (Blogginnlegget er hentet fra Bokofilia)