«Fyrsten» av Henrik Langeland

Utgitt av Tiden, 2013

Romanen er en oppfølger til «Wonderboy» som ble utgitt i 2003. Christian von der Hall er nå blitt 47 år, er kommunikasjonsrådgiver og leder for Hall Consulting, et av landets mest kjente PR-byråer. I romanen gjør han sitt beste for å sikre Høyre seier i Stortingsvalget i 2013.

Ved siden av dette trener han på høyt nivå, og har sine opp- og nedturer i kjærlighetslivet.

Langeland er en forfatter jeg har fulgt med interesse, etter at jeg leste Wonderboy da den kom. Jeg kan ikke huske stort av Wonderboy nå, annet enn at jeg syntes den var bra – i alle fall i det store og hele. Noe ved den romanen fikk meg til å tenke at Langeland var en forfatter det var vel verdt å følge med på videre. Men jeg husker at jeg skummet enkelte biter; finansverdenen er ikke en verden jeg skjønner stort av eller interesserer meg særlig for, heller ikke risikosex, eller hva man skal kalle denne ”scarfingen” Von der Hall drev med.

Politikk og makt derimot, som Fyrstens handling dreier seg om, kan være veldig interessant.

Jeg likte «Fyrsten» bedre enn «Wonderboy», men tema og miljø er heller ikke i denne romanen det som treffer meg mest.

Og Von der Hall er ikke en hovedperson man blir glad i eller vil heie uforbeholdent på; til det er han for selvsentrert, overflatisk, skrytete og flink.

Språket til Langeland flyter som vanlig godt, men for denne romanen tror jeg at tilblivelsen kanskje har gått litt for raskt. Jeg synes ikke at språket er like godt som det pleier. Jeg finner enkelte uttrykk som virker litt tankeløst, skolestilaktig brukt, som ”den halvspiste tallerkenen” s. 134 og ”bikket med ansiktet mot Christians armbåndsur” s. 117.

S. 154 finner jeg en beskrivelse som er ment å være sexy, som jeg dessverre heller synes er komisk: «I sidesynet la han merke til hvordan det store svarte håret, som Ayla hadde festet i en strikk i nakken, danset fra side til side over skuldrene hennes, i takt med brystene.»

Og noe jeg måtte tenke gjennom: Er det finurlig eller feilslått å bruke ordet sekkeløp om birkebeinerrennet? (S. 25: ”vinterens sekkeløp fra Rena til Lillehammer”) Kanskje er det et innarbeidet uttrykk? Eller det blir det etter denne romanen? Men ellers er sekkeløp noe vi oftest ser ungene holde på med på 17. mai.

Språket er konservativt, iblandet forkortelser, engelske uttrykk, ungdommelig slang og interne faguttrykk. Dessuten ”beskrives” for eksempel solbriller, klokker, dresser ved merkenavn. Nå har jeg lært at dette heter namedropping.

Slang, sjargong og namedropping ser jeg ikke på som noen fordel for leserne. Man kan føle seg både dum og utenfor når man ikke forstår alle ordene i en roman, eller kjenner de dyre og anerkjente merkene Von der Hall har en forkjærlighet for.

Persongalleriet er stort, og en blanding av virkelige og fiktive personer.

Når det gjelder kommunikasjonsstrategiene Von der Hall og Hall consulting legger opp, blir de overflatisk beskrevet. Der vi i romanen er til stede ved møter eller får innblikk i hvordan Von der Hall tenker, er det bruddstykker av lengre resonnementer og gjentakelse av slagord og honnørord vi får presentert – jeg synes i alle fall ikke at jeg får noe godt innsyn i hvordan denne rådgivningen egentlig foregår og virker.

Konklusjon: En OK underholdningsroman.